LOGIN

Siste stopp: Neste by? – en systematisk strategi for suburban boligfortetting på Kolsås

1

OPPGAVE

Det prosjekteres et fortettingsprosjekt ved Kolsåstoppen i buffersonen mellom den tidligere militærleiren og boligområdet på sørsiden. Målsetningen er å imøtekomme både det overordnede behovet om fortetting langs Kolsåsbanen og Bærum kommunes ønske om å ivareta og underbygge kommunens grønne og åpne karakter. Samtidig er det forsøkt å skape boliger med spesifikk, høy suburban boligkvalitet, som kan imøtekomme folks forventning til hva det vil si å bo i Bærum. Det nyetablerte veinettet og den tette bygningsmassen syr sammen den eksisterende bebyggelsen til ett sammenhengende belte. Med urbane virkemidler er intensjonen å gjøre Kolsås til ett sted – opplevelsesmessig, morfologisk og programmatisk. Eksisterende kvaliteter, som idretts- og klatremiljøet, ivaretas og videreutvikles, og nye offentlige program og nødvendige servicefunksjoner legges til. Fra å være et perifert ikke-sted i utkanten av Bærum, skal Kolsås bli et godt sted å bo, og samtidig et sted det er verdt å besøke.

Oppgaven foreslår et scenario hvor en avvikling av Kolsås Leir gjør at dens interne veinett kan knyttes sammen med veiene rundt. Bygningsmassen i leiren selges som kontorlokaler og boliger. Idrettsfasilitetene og arealene inne i fjellet gis til kommunen så de kan komme beboere og besøkende på Kolsås til gode.

2

KNUTEPUNKTSFORTETTING

Boligfortetting i tilknytning til kollektivknutepunkter er en av regjeringens overordnede målsetninger for å redusere bilbruk og klimagassutslipp i Osloregionen.[1] Såkalt knutepunktsfortetting innebærer stort sett å bygge leiligheter i blokker inntil eller oppå stasjoner. En tendens de siste 10-15 årene har vært at leiligheter bygges typologisk identisk uavhengig om de befinner seg midt i byen, i forstedene eller på landet. Planløsninger baserer seg på minimumskrav for universell utforming og vedtatte normer for bokvalitet, for eksempel krav om gjennomlys. Sammen med behovet for maksimalt salgbart areal har dette ofte resultert i svært lite fleksible boliger, med minimale arealer som i stor grad dikterer møblering og bruk, pakket inn i en anonym forstadsarkitektur med svalganger og parkeringskjeller omgitt av intetsigende eierløse uterom. Dette bidrar til en homogenisering og suburbanisering av områder både i og utenfor byene.

Det å bo i en forstadstilværelse er ikke det samme som å bo i indre by. Og det å bo i Bærum er ikke det samme som å bo i Groruddalen. For folk som ønsker seg til Bærum, er drømmen oftest en trygg eneboligtilværelse, med friheten og ansvaret dette innebærer. I motsetning til en gjennomplanlagt leilighet har eneboligen ofte en større andel uprogrammert innendørs areal, for eksempel en kjeller, et loft, og muligheten for å rive eller bygge nye vegger. En privat hage, som etter forskriftene i Bærum er fire ganger større enn boligens grunnflate[2], krever ettersyn og pleie, men gir til gjengjeld stort spillerom for frilek og allsidig bruk, samt friheten til for eksempel å plante et kirsebærtre, eller grave et svømmebasseng.

I denne oppgaven utvikles det et system for å prosjektere svært tett, med enheter som varierer i størrelse og geometri, hvor alle er sikret felles generelle kvaliteter. Landskapet heller i sydvestlig retning. Alle enhetene har et uterom som er orientert i denne retningen, noe som sikrer optimale sol- og utsiktsforhold. Systemet genererer også en stor variasjon i enhetenes geometri i plan og deres beliggenhet i forhold til terrenget. Uforutsette situasjoner, uten noen åpenbar funksjon, som oppstår innenfor hver enhet hindrer en diktering møblering og inviterer til en mer allsidig bruk enn den som tilbys i dagens leilighetsbyggeri.

Enhetenes generelle utforming og varierende størrelser tillater at de kan programmeres ulikt. De aller fleste, omtrent 80%, er boliger. Annet program, som butikker, verksteder, restauranter etc. plasseres rundt offentlige rom og langs prosjektets seks hovedgater.

Det prosjekterte området er på 46 000 m². Omtrent halvparten, 24 000 m², er offentlig uterom inkludert veier, den andre halvparten består av 134 enheter med et samlet overbygget bruttoareal på 11 000 m² og  utearealer på 16500 m². Gjennomsnittlig har altså enhetene en tomteutnyttelsesgrad på 40%. Hvis man derimot måler BRA mot prosjektets totale åpne uteareal, privat og offentlig, er utnyttelsesgraden 10%, altså halvparten av grensen Bærum kommune opererer med. Dette er mulig fordi enhetene er organisert i terrasser, hvor takflater tas i bruk som uterom.

 

3

SITUASJON:

Kolsås ligger i vestre Bærum, mellom Sandvika og Rykkin, ved foten av Kolsåstoppen. Ved en nå nedlagt T-banestasjon, som tidligere var endestasjon for Kolsåsbanen ligger Kolsås senter, hvor det blant annet er vinmonopol, post, kafé og en stor matbutikk. Rett ved senteret ligger en stor militærleir. For øvrig består området rundt av eneboliger og tomannsboliger fra etterkrigstiden med noen innslag av lavblokker. Bebyggelsen avgrenses på oversiden av et skogsbelte som går langs med åsen og i underkant av jordene på Rudsletta.

Kolsåstoppen er en del av en nedslipt vulkan som ble dannet for 300 millioner år siden. Fjellet har egentlig to topper, en nordre på 362 meter, og en søndre på 342 meter. Området mellom og rundt disse toppene brukes mye av turgåere. Selv om den søndre toppen er lavere enn den nordre er den på grunn av sin markante profil mot den flate Rudsletta nedenfor mer synlig og kan sees fra Oslo sentrum. Den bratte fjellsiden er et av de største klatrefeltene i Osloområdet og har lenge vært en populær klatredestinasjon. Kolsås klatreklubb, som er en av landets største klatreklubber, arrangerer utendørs klatretimer i Kolsåstoppen, men holder til i lokaler på Vulkan i Oslo.

Kolsåsbanen, i sin tid kalt Bærumsbanen, ble anlagt i 1930. I 1944 ble den innlemmet i Oslo Sporveier og strekningen fra Nationaltheatret til Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen. I 2003 ble strekningen mellom Bekkestua og Kolsås stengt etter uenighet mellom Oslo kommune og Akershus fylkeskommune om hvor stor del av driftskostnadene hver av partene skulle dekke. I 2006 ble resten av strekningen stengt; behovet for oppgradering var stort, og samtlige stasjoner skulle oppgraderes til metrostandard. Per i dag er banen gjenåpnet fram til Jar stasjon – omtrent halvveis til Kolsås. Ferdigstillelse av hele strekningen er planlagt i 2014. De økonomiske problemene er imidlertid ennå ikke løst; strekningen Bekkestua-Kolsås er langt lavere befolket enn de øvrige T-banelinjene i Oslo og samferdselsbyråden har sagt offentlig at en forutsetning for gjenåpning av Kolsåsbanen er at Bærum kommune tillater bygging av flere boliger i tilknytning til stasjonene[3], i tråd med regjeringens overordnede målsetning om fortetting rundt kollektivknutepunkter.

Kolsås Leir var tidligere hovedkvarter for NATOs nordkommando. Etter den kalde krigens slutt flyttet NATO ut og leiren er i dag tilholdssted for Forsvarets Logostikkorganisasjon (FLO) og Akershus Kommandantskap. Leiren disponerer ca 150 mål som i tillegg til kontorbygninger og tjenesteboliger har et svært godt utviklet idrettsanlegg, med blant annet svømmehall, gymsal og squashbaner, samt en utendørs fotballbane og løpebane. I tillegg til den synlige bebyggelsen, ligger det et stort anlegg inne i fjellet, hvor det blant annet drives skytetrening. Hele området er forbudt for uvedkommende og gjerdet inn med piggtråd.

Kolsås framstår i dag som et svært fragmentert sted. Militærleiren, som ligger kloss inntil senteret og strekker seg til den øverste bebyggelsen deler praktisk talt stedet i to. Veiene i boligområdene på nord- og sørsiden av leiren ender som blindveier mot gjerdet. Siden veinettet hovedsakelig er orientert langs med kotene i terrenget, er det svært tungvint  å bevege seg fra den ene siden av leiren til den andre, da man først må ned til senteret, for så å ta seg opp i sikk sakk mønster på motsatt side.

 

4

METODE: ARKITEKTUR ELLER URBANISME?

Den viktigste delen av arbeidet med oppgaven har vært å undersøke og utvikle en prosjekteringsmetode som kunne ta for seg både prosjektet som helhet og hver enkelt bestanddel samtidig. Ideen var å utvikle et system som i seg selv er generisk og stedløst, men som i møtet med den aktuelle situasjonen påvirkes og endres – et system som fordi det innbyrdes er fullstendig koherent nødvendigvis vil danne en orden, selv om situasjonen som definerer det er aldri så kaotisk.

Måten det ble gjort på var å definere et overordnet grid, basert på den aktuelle situasjonen, og et antall generiske typer som forholder seg til dette gridet. Retningen på, og avstanden mellom aksene i gridet endrer seg kontinuerlig, noe som i sin tur gjør hver enkelt enhet unik avhengig av dens posisjon i gridet.  Siden gridet er basert på den spesifikke situasjonen, kan man på enhetsnivå snakke om en stedsspesifikk arkitektur – en slags genius loci – samtidig som hele systemet knytter sammen den eksisterende fragmenterte situasjonen det genereres av, og skaper en ikkehierarkisk orden, der alle elementer er like gyldige.

Selv om det jobbes med urbanistiske grep og den spesifikke situasjonens morfologi og strukturelle elementer definerer prosjektet er dette hovedsakelig tenkt som et arkitekturprosjekt og ikke et urbanismeprosjekt. I motsetning til en typisk urbanistisk masterplan der soner for ulike program antyder en mulig arkitektur, prosjekteres det i dette prosjektet en helt spesifikk arkitektur som approprieres av ulike program. Man kan også spørre seg om hvor reelt det etablerte skillet mellom disse to retningene i faget egentlig er.

Gridet:

For på en oversiktlig måte kunne prosjektere så tett som mulig etableres et grid på den aktuelle tomten. Siden det ikke finnes noe overordnet retning å forholde seg til ville et ortogonalt grid enten antyde at en retning er riktigere enn de andre, eller det ville oppleves som nok et fremmedelement i den allerede kaotiske situasjonen. I stedet føyer gridet seg etter den omkringliggende bygningsmassen og tar opp i seg retningene i det eksisterende veinettet (som i sin tur baserer seg på stedets topografi), ved at aksene har blitt kurver. Det ligger i gridets natur å være rett og ortogonalt. Også det kurvede gridet ”ønsker” å være så rett som mulig, men tvinges til å endre retning i møtet med virkeligheten. Den ytre avgrensningen av gridet defineres av to veier, i over- og underkant av prosjektet, og en byggegrense på 8 meter til omkringliggende bygninger. De ytterste aksene på tvers (X) ligger dermed i kant i kant med veibanen i de to veiene. De ytterste aksene i lengderetningen (Y) tangerer 8-meters byggegrensen til omkringliggende bygninger og forholder seg vinkelrett på de ytterste aksene i X-retning og dermed de to veiene. Den videre oppdelingen av gridet baseres på en minste akseavstand på 3,6 meter, og justeres til å møte og knytte sammen det eksisterende veinettet på hver side. Resultatet blir et kurvet grid på 28 x 96 ruter: et aksesystem fra A til Å og 1 til 97.

Enhetene:

Samtidig med utviklingen av gridet utvikles et sett bygningsenheter med utgangspunkt i to tomtestørrelser, Type 1 og Type 2, som forholder seg generisk til gridet. Disse er utviklet med utgangspunkt i gridets minstemål på 3,6 meter, med vissheten om at akseavstanden i de fleste tilfeller vil være større enn dette og i visse tilfeller dobbelt så stor. Hver av enhetene har et sydvendt uteareal som utgjør minst 50% av tomten. I de tilfeller der høydeforskjellen tillater det, blir takflaten til nedenforliggende enhet en forlengelse av utearealet med nok dybde ned til konstruksjonen til å så gressplen, samtidig som den nedenforliggende enheten utvides med en aksebredde innunder ovenforliggende enhet. Systemet sikrer at denne underjordiske utvidelsen aldri er større enn at det gjenstår en del med dyp jord i ovenforliggende enhets uteareal, som tillater planting av trær etc. og dermed opplevelsen av å ha en ordentlig hage, ikke bare en takterrasse.

Til sammen utgjør enhetene og gridet et sammenhengende system, som ved hjelp av stedets topografi tillater en høy tetthet med store arealer og sikrer visse generelle kvaliteter for samtlige enheter. Systemet skaper et overdekt og et utendørs areal med optimale solforhold for hver enhet. Hva som gjøres innenfor det overdekte arealet – hvorvidt det for eksempel skal fungere som fullklimatisert bolig eller næringslokale, eller forbli uisolert og fungere som åpent parkeringsareal spesifiseres ikke av systemet.

 

5

ORGANISERING:

Siden enhetene drar nytte av å ligge inntil hverandre, er tomtene alltid organisert i klynger og rekker. Den optimale organiseringen av enhetene oppnås når høydeforskjellen til naboenheten, enten i Y- eller X-retning er tre meter. Når tomtene skal fordeles i gridet etterstrebes derfor denne høydeforskjellen.

Felt 5, som strekker seg fra akse 85 og 97, er den bratteste delen av prosjektet, og kotene går hovedsakelig i gridets X-retning. I dette feltet oppnås tre meters høydeforskjell alltid på to eller tre aksebredder i Y-retning, og tomtene er derfor orientert i X-retning. Felt 3 og Felt 4 heller hovedsakelig i samme retning, men er mindre bratte. Flere steder må man opp i fire, fem eller seks akser i Y retning for å oppnå den optimale høydeforskjellen og tomtene er derfor hovedsakelig orientert i Y-retning. I Felt 1 og Felt 2 heller terrenget i begge retninger og de ulike tomtene er orientert deretter.

I deler av prosjektet det er vanskelig å oppnå en optimal høydeforskjell, eller hvor det finnes spesielle landskapselementer som er verdt å bevare dannes offentlige plasser og uterom. Det etableres et parkdrag langs prosjektets midtakse som vekselvis består av bearbeidet terreng og naturlig topografi. De bearbeidede uterommene terrasseres med utgangspunkt i gridet – og fremstår som en pixelering[4]  av den opprinnelige topografien. Disse pikslene kan ha hardt betongdekke, eller fylles med jord og beplantning eller rennende vann.

Hele prosjektet har seks hovedgater i en bredde på 10 meter som muliggjør gateparkering på begge sider. Hvert av de fem feltene har et eget nettverk av småveier med tre meters bredde som muliggjør kjøring til hver bygningsenhet. I Felt 5 der det er for bratt å kjøre på tvers av kotene tas en eksisterende vei fra militæranlegget i bruk til å betjene enhetene. I noen tilfeller tar veien opp hele mellomrommet mellom bygningene, i andre tilfeller bygges veien på det pikselerte terrenget slik at man får en gangsone med trapper og terrassert beplantning ved siden av veien. Småveiene dimensjoneres for å sikre tilgang for brannbiler.

 

6

PROGRAM:

Organiseringen av enheter innenfor systemet skaper en struktur med arealer som spenner fra under 50m² til over 250m². Den bebygde delen av prosjektet skal bestå av ca. 80% boliger og 20% offentlig urbant program. Programmet plasseres inn i de forskjellige enhetene avhengig av deres størrelse og hvor de befinner seg i prosjektet. Parkdraget som går på langs av prosjektet, og hver av de seks hovedveiene danner offentlige akser. Spesifikke program organiseres langs hovedveiene slik at man – som i velfungerende byer – kan snakke om forskjellige funskjonsspesifikke strøk. Mer generelle program som små butikker og kiosker, ligger mer jevnt fordelt.

Enhetene langs gate 1 har de største arealene i prosjektet. Her legges store butikker, bensinstasjon, bilvask, verksted og bussholdeplass med tilhørende butikkarealer. Enhetene J-8 til J-16 er tre ferskvarebutikker, og det sydvendte uterommet danner et felles bytorg, med plass til salgsboder for frukt og grønnsaker. Torget knytter seg til gate 2, hvor det også ligger en restaurant og en bar i tilknytning til en større bypark med hardt betongdekke terrassert i sittehøyde.

På oversiden av gate 3 er det bevart et stort felt med skog, som delvis brukes som lekeareal for barnehagen i enhetene E-52 til E-56 på dagtid. Skogen går over i et pixelert landskap hvor terrassene er høyere enn lenger nede og inviterer til lek for barn og ufordrende hopp på sykkel eller skateboard. I piksel N-64 springer det ut en stor bekk, som ledes gjennom flere terrasserte bassenger, før den føres ut i sitt opprinnelige utløp ved akse Å-74. Den pixelerte parken fortsetter på oversiden av gate 4, hvor den igjen går over til å bli en skog.

Gate 5 danner sportsaksen i prosjektet. Den knytter de tidligere militære sportsfasilitetene (fotballbane med løpebane rundt og en bygning med gymsal, squashbaner og svømmehall) sammen med inngangen til Fjellanlegget som tidligere ble brukt blant annet som skytefelt. Kolsås Klatreklubb får nye lokaler og innendørs klatrevegger i fjellanlegget, og skytefeltet bygges om til bowlinghall. I enhetene J-86 og T-79 legges henholdsvis en sportsbutikk og et treningssenter. Langs gate 6, som er prosjektets øvre avgrensning, er det ikke noe offentlig program, men takflatene til boligene nedenfor danner utsiktsplattformer, og gaten er også utgangspunkt for klatreturer i Kolsåstoppen.

 

 

 

7

KONSTRUKSJON:

I praksis bygges både de terrasserte enhetene og det pixelerte landskapet på samme måte. Utgraving og sprenging av fjell fylles med jord og drenerende masse som holdes på plass av plasstøpte støttemurer i betong fundamentert på fjell. Systemet sikrer at støttemurene alltid – i tillegg til den overordnede kurvaturen definert av gridet – har et hjørne som kan ta opp trykket fra fyllmassene rundt. Det bærende gulvet plasstøpes på et drenerende gruslag og fundamenteres punktvis i fjellet. Takflatene bæres av støttemurene og av 100mm stålsøyler som står på rågulvet slik at alle konstruktive elementer er kalde. Eventuelle innervegger og gulv støpes på 200mm trykkfast isolasjon som legges på det bærende gulvet. Himlingen bygges i et lettere materiale og skjuler et 200mm isolasjonssjikt med plass til elektriske føringer innenfor isolasjonen og lufting mot den kalde konstruksjonen.

 

8

SISTE STOPP: NESTE BY?

Kolsåsbanen, som har vært stengt i mange år, skal åpnes igjen fra 2014. I den forbindelse har det fra regjeringsståsted kommet krav om boligfortetting, men Bærum kommune er lite villige, da de ønsker å opprettholde et grønt og åpent preg. Denne oppgaven forsøker å imøtekomme disse to tilsynelatende motstridende behovene ved å avvikle militærleiren som i dag deler Kolsås i to.

Ved å etablere et system som ivaretar spesifikke suburbane bokvaliteter og som tilpasser seg topografi og omkringliggende bebyggelse bygges det en tett struktur med 138 ulike uprogrammerte enheter, som fylles med boliger eller annet program, avhengig av areal og beliggenhet. Visse landskapsrom spares og det etableres parker og plasser. Prosjektets seks hovedgater med butikker og offentlige funksjoner, knytter områdene på hver side sammen, i en intensiv suburban akse fra stedets opprinnelige sentrum, oppover, mot Kolsåstoppen.

 


[1] Regjeringens hovedstadsmelding (St.meld.nr 31 2006-07), http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/dok/regpubl/stmeld/2006-2007/stmeld-nr-31-2006-2007-/10.html?id=469327

[2] Bærum Kommunes Kommunedelplan har siden 1992 operert med en grense på 20% bebygd areal, for å bevare kommunens grønne preg og de åpne villaområdene.

Kilde: Veiledning nr. 70-8010: Tomtestørrelse, bebygd areal, Utnytting i reguleringsplan, https://www.baerum.kommune.no/Documents/Fysisk%20planlegging,%20kulturminner,%20natur%20og%20n%C3%A6rmilj%C3%B8/Plan-%20og%20byggetjenester/Byggesak/Informasjon%20om%20byggesaker/70-1018%20tomtest%C3%B8rrelse,%20bebygd%20areal.doc

[3] Kilde: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.7082797

[4] I digital bildebehandling er en piksel den minste mulige adresserbare enheten i et koordinatsystem. I denne sammenhengen blir en piksel en rute i gridet, og adresseres med dens laveste X og Y koordinater.


Published  2011