Antikvariske føringer for Kistefos-Museet oppfordrer til vern gjennom en aktiv bruk av stedet, og oppfordrer til å bevare produksjonslinjen som den fremstår i dag. Riksantikvarens generelle vernestrategi, ”Alle tiders kulturminner” slår fast at kulturminner og miljøer skal forvaltes med et langsiktig perspektiv som kunnskapsressurser og grunnlag for opplevelse som gir kontinuitet i det fysiske miljøet .
Produksjonslinjen inne i bygningen er stort sett intakt, og man får en følelse av ekthet når man går blant de kalde og tunge maskinene, bygningen gir en opplevelse av hvordan det en gang var inne i produksjonen. Usikten mot vannspeilet mot vest ligger blikkstille nå som vannet ikke lenger strømmer ut, lydene og vibrasjonene er borte og man får en følelse av at noen bare slo av lyset og forlot stedet. Produksjonshallen gir derimot ikke samme følelse av ekthet; blendingen av vinduene gjør at man helt mister begrepet om retning og orientering, dette var opprinnelig det lyseste rommet i bygningen hvor det ferdige raffinerte produktet ble behandlet. Under gavlveggen strømmet vannet og ga energi til bygningen. I dag er hallen helt død og bryter en narrativ fortelling til historien fra energien, produksjonslinjen og bygningens karakter i stedet for å ta vare på den.
Stiftelsen for Kistefos-Museet har tilført samtidskunst til stedet for å gi det en ny aktiv bruk, men denne nye bruken bidrar til større brudd i den industrihistorien som museet vil formidle. Vi mener at ved å bruke kunsten som ny energi til stedet kan den bidra til å forstå bygningens karakter og stedsmessige sammenheng bedre, og bidra til en helhetlig forståelse, og ny struktur i kontrast for å skape klart skille mellom historisk funksjon og nye behov som ivaretar bygningens identitet.
Oppgaven viser hvordan fremhevelsen av slike narrative elementer eller fragmenter kan bidra til økt forståelse og kontinuitet i historien Kistefos-Museet ønsker å formidle. Slike minner eller fragmenter som fortsatt står på Kistefos og de som ikke står der lenger, kan fremheve de narrativ som ville gi besøkende mulighet for å stille seg selv spørsmål og reflektere over historien og stedet. Besøkende ville oppleve den stedsmessige sammenhengen, bygningens karakter og produksjonen på en bedre måte.
Nytt innhold og ny bruk blir en faktor for å fortelle historien om en raffineringsprosess mot et ferdig produkt dypere og mer aktivt, minnet bør ikke bli stående som en passiv kulisse. Salvador Muñoz Viñas mener bevaring er en handling for å forsterke og vedlikeholde et objekts mening og symbolene objektet utrykker, ikke en handling for å stanse det og gjøre objektet passivt . Kistefos-Museet kan bruke en slik vernestrategi som et vendepunkt gjennom å formidle samtidskunst som en ny og aktiv bruk for å skape en ny energi til bygningen og formidlingen av tresliperiets historie.
The new type of art institute cannot merely be an art museum, as it has been until now, but no museum at all. The new type will be more like a powerstation, a producer of new energy.
(Alexander Dorner, 1947)
Kistefos-Museet i dag har en begrenset åpningssesong; vi ser for oss det potensial museet har for å utnytte alle årstidene og de kvalitetene de har, til fordel for å formidle historie og samtidskunst. Ved å aktivere museet for bruk hele året, vernes også bygningen gjennom bruk.
Nytt besøkssenteret med administrasjon legges som et tilbygg til eksisterende Museumsbygning for å sentralisere funksjonene som betjening og administrasjon av den eksisterende bygningen. I dag er administrasjon plassert utenfor selve museumområdet, og administrasjonen har ingen direkte kontakt med museet. Tilbygget er tenkt som en hovedinngang til eksisterende Museumsbygning.
Besøkende føres gjennom besøkssenteret tilsvarende den bearbeidingsprosessen råstoffet hadde i sin tid før det gikk gjennom produksjonslinjen inne i tresliperiet, på denne måten gis publikum anledning til innlevelse og fordypning i museets arkivformidling, gjennom denne prosessen dannes grunnlaget for en bedre opplevelse av tresliperiets karakter.
Besøkssenterets hovedstruktur er en konsekvens av situasjonsplanen. Den naturlige adkomsten for publikum er langs opparbeidet alleer som fører mot museumsbygningen i samme retning som tømmeret/råstoffet ble ført inn på området for bearbeiding/raffinering.
Historieformidlingen er lagt mot området nord for sliperiet med utsyn mot skulpturpark og skogen hvor råstoffet kom inn på området, betjenende rom er lagt inn mot senter av bygget mens formidlingsarealer for midlertidige utstillinger, tema og forelesninger er lagt mot museumsbygningens produksjonshall, som er tilrettelagt for levering og mottak.
Produksjonshallen er tenkt som formidlingshall av museets Arkiv/historie og for samtidskunst. Dette er tenkt løst med reversible løsninger. Gulvbord på loft fjernes og eksisterende korrugerte takplater av blikk skiftes ut med transparente opake korrugerte Lexan plater, slike plater ville sluppet gjennom 45% av sollyset som gir en flat overlysstruktur som er ideell for utstilling av kunstobjekter.