Debatt: Uro om arkitekturopprøret

Debatten om det arkitekturopprøret har gått de siste måneder, med flere artikler publisert i ulike tidsskrifter, magasiner og sosiale medier. Diskusjonene har dreid seg om bygningsformer, fasader, arkitektoniske stiler, klassisisme eller modernisme, og debatten har gått hett for seg, spesielt i arkitekturmiljøet.

Selv om det er riktig at noe av det som bygges i Norge i dag har dårlig kvalitet når det gjelder materialer, form eller løsninger, det gir ikke mening at det brukes så mye tid og energi på den økende polariseringen til å finne en slags estetisk konsensus, der begge sider sannsynligvis har rett?

Hvilken ambisjon?

Som Karl Otto Ellefsen skriver i «Et bokessay om arkitekturopprøret» i siste utgave av magasinet Arkitektur: «Framstillingen er antagonist, enten er man venn eller fiende, enten fremmer man den brutale betongarkitekturen eller støtter det tradisjonelle formspråkets», og han konkluderer med at «arkitektonisk kvalitet handler om noe annet enn fasader og bygningsformer».

Derfor oppstår spørsmålet, hva er egentlig ambisjonen med arkitekturopprøret?

Må vi tilbake til det 19. århundre for å finne de riktige svarene for dagens arkitekturutfordringer, eller skal vi prøve å tenke fremover og virkelig utforske de beste løsningene for de kritiske utfordringer våre byer står overfor som klimaendringer, forurensning, biologisk mangfold, folkehelse, sosial- og økonomisk rettferdighet, energi- og materialbruk, mobilitet og så videre.

Fremtiden vår krever en kollektiv innsats fra arkitekter, byplanleggere, landskapsarkitekter, ingeniører, eiendomsutviklere, politikere, myndigheter, innbyggere og kommuner for å finne innovative og bærekraftige strategier som kan møte disse utfordringene og skape trygge, sunne og inkluderende urbane miljøer som kan støtte alle slags livsformer.

Vi må løfte diskusjonen fra fasader og bygningsvolumer til en bredere debatt om ambisjonene for byens felles rom og sette fokus i livet mellom husene, for å låne et uttrykk av Jan Gehl.

Livet mellom husene

Plassene, gatene, parkene og gårdsrommene utgjør kjernen i byene våre. Det er der vi møter venner, naboer og familie, uttrykker våre politiske idealer og styrker våre demokratier. Det er også her vi kan bevege oss, sitte, leke, trene og finne ro og velvære.

I tillegg er det gjennom disse offentlige rommene vi kan utnytte potensiale for å etablere grøntområder som kan forbedre luftkvaliteten, beskytte mot vind, fordrøye regnvann, produsere oksygen, lagre karbon, skape skygge og kjøling, redusere støy og produsere mat. Disse grøntområder er imidlertid ikke bare viktige for menneskene, de spiller også en avgjørende rolle i å styrke habitatene for ulike type planter, pattedyr, fugler, insekter, reptiler, sopp og en enorm mengde mikroorganismer som lever under og over jorden, og er helt avgjørende for livet på planeten.

Det er derfor et stort paradoks at i 2023, bygges det fortsatt trange gater uten trær, hvor veier og parkeringsplasser tar nesten 60-70 prosent av plassen og det etterlates ingen fleksibilitet for fremtidige transformasjoner, og bygges fortsatt nye boligområder med dårlige utearealer der parkering, brann, renovasjon og infrastruktur prioriteres, og skaper usunne og triste møteplasser fylt med asfalt.

Er dette riktig svar for byens behov?

Er dette måten vi skal sikre klimamål satt av Regjering og kommuner frem til 2030-2050 i forhold til CO2 utslipp, karbonlagring, klimatilpasning, bevaring og restaurering av naturen, og energi- og ressurs forbruk?

Debatten rundt bygningers utseende og arkitektoniske stiler kan oppfattes som meningsløs, særlig når man vurderer de store utfordringene som vi står overfor og som krever en aktiv og målrettet handling fra alle, spesielt arkitekturmiljøet.

Jeg håper vi kan forskyve fokuset bort fra arkitekturopprøret, og heller prioritere en grundig debatt om hvordan byens offentlige rom kan styrkes som en motstandsdyktig blå-grønn infrastruktur, som kan skape en mer inkluderende sosial arena, kan tilpasse utfordringer av klimaendring, støtte opp økt av natur- og biologisk mangfold og kan forbereder helse og livskvalitet av byens befolkning.