Universell utforming er mer enn regler og normer

Universell utforming er Norske myndigheters strategi å sikre likeverd ved at fysiske omgivelser utformes slik at alle inkluderes og kan delta.
 
Strengere krav til god tilgjengelighet legger til grunn at arkitektens praksis må endres. Alle skal kunne komme til og bruke bygninger uten å stenges ute eller diskrimineres. Det kan være å komme seg ut på terrassen, terskelfritt, eller å ha flere steder å sette seg i en konsertsal selv om man sitter i rullestol. Det stilles krav om tydelighet i bruk av kontraster i materialer og farger slik at svaksynte skal kunne orientere seg i rommet, uten å kollidere i umerkede glassvegger eller søyler. Det skal også legges til rette for god akustikk med tanke på mennesker med svekket hørsel.
 
Inger-Marie Hølmebakk har disputerte fredag for doktorgraden ved AHO, der hun har undersøkt hvordan arkitektpraksisen fungerer som en læringsarena i møte med endring. Dette har hun gjort ved å studere hvordan arkitekter møter strengere krav til universell utforming. Intervjuer med arkitekter og feltarbeid på to arkitektkontorer i perioden 2007–2010 viste at de fleste arkitekter anså universell utforming å være viktig og riktig. 
 
– En arkitekt fortalte at han satte pris på den kunnskapen kontoret fikk gjennom å engasjere en konsulent for en uavhengig kontroll av tegningene, slik at bygget de arbeidet med ble bedre å bruke for rullestolbrukere og svaksynte. Det er ikke vanskelig for arkitekter å slutte seg til visjonen om at arkitektur skal være inkluderende og ikke skape stengsler eller hindringer for bestemte grupper, sier Hølmebakk. 

Har skapt uro

Samtidig syntes flere å oppleve begrepet som vagt og tematikken som sårbar. Hølmebakk møtte på usikkerhet blant enkelte arkitekter med tanke på hva universell utforming egentlig betyr.
­­
– Usikkerheten gav seg ulike utslag som jeg tolket som en form for uro. Det kunne gjelde endrede mål i forskriftene som skapte irritasjon, eller som fremstod underlig og ikke alltid var lett å forstå. Usikkerheten så også ut til å bunne i at flere ikke helt hadde rukket å gjøre seg opp en mening om kravene var fornuftige, eller hva slags konsekvenser de ville gi for den arkitektoniske kvaliteten, som for eksempel kravet til luminanskontrast mellom dør og vegg – overalt.
 
– I tillegg kan det å måtte velge mellom motstridende løsninger som favoriserer den ene eller andre fremkalle en sårbarhet i de beslutninger som tas. Arkitektene ønsker jo helst å gjøre alle fornøyde, men det er ikke alltid mulig, sier Hølmebakk.
 
Hun antar at uroen ikke lenger er tilstede i samme grad, slik den var da studien ble gjennomført mens universell utforming fremdeles var relativt nytt. De fleste arkitekter har i dag erfaring med disse problemstillingene og er nok blant de som vet mye om universell utforming. 

Erfaringsbasert kompetanse

Universell utforming dekker et bredt spekter av utfordringer, som defineres gjennom enkeltprosjekter i forskjellige prosjekteringsprosesser.
 
Hølmebakk fant at ulike type kunnskap om universell utforming henger tett sammen med arkitektkontorenes porteføljer og arkitektenes tidligere erfaringer med bestemte problemstillinger. Dette bidrar til at arkitektene opparbeider forskjellige typer kompetanser og kunnskaper om universell utforming basert på hvilke typer bygg de har jobbet med.
 
– Har man tegnet store sykehus eller flyplasser, gir det andre typer kompetanser enn om man har arbeidet med å tegne hytter i kupert terreng. Kunnskapen om universell utforming bygges skritt for skritt, og blir gradvis del av en ny måte å gjøre ting på. Etterhvert er praksisen endret og den nye kunnskapen en selvfølge, sier hun.   


Inger-Marie Hølmebakk disputerte for ph.d.-graden ved AHO fredag. Her med veileder Thomas McQuillan og bedømmelseskomiteen, som bestod av Fredrik Nilsson, Anita Moum, og Even Smith Wergeland.