Urbanisme

Urbanisme

Faget Urbanisme kan defineres som en tradisjon eller en disiplin. Urbanisme er en betegnelse på eldgamle tradisjoner og skikker for å bygge byer. Samtidig betegner Urbanisme en vitenskapelig og kunstnerisk akademisk disiplin og en praksis som vokste fram i siste del av 1800-tallet og ble etablert omkring år 1900.

Byvekst og urbanisering er i dag et dominerende fenomen i alle deler av verden. Hoveddelen av verdens befolkning bor i byer. Hvordan byene skal utvikles og formes er en av de store spørsmålene menneskeheten står overfor. Hvordan byproblemene løses er helt avgjørende for å løse klimaproblemet og å nå mål om bærekraftig utvikling. Samtidig kan spørsmål om fellesskapets rolle og politikkens rolle sett i forhold til markedsinteresser, direkte knyttes til diskusjonen om byutvikling.

Et kjennetegn ved urbanisering i dag er at skillet mellom by og land antar nye former. «By» og «land» er ikke lenger entydige kategorier. Byer er i de fleste tilfelle store regionale og funksjonelt integrerte urbane systemer. Landsbygda er urbanisert i den forstand at den økonomisk, funksjonelt og sett som livsform og arkitektur er en del av byens influensområde. Instituttets forskning omkring byplanlegging/byutvikling trekker derfor ikke et tydelig skille mellom det urbane og det rurale, men arbeider i stor grad i det vi kaller «suburbane» og «periurbane» områder.

Byen kan forstås med utgangspunkt i mange ulike faglige tradisjoner, og urbanismefaget vil forstås ulikt med utgangspunkt i ulike disiplinære tradisjoner.  Innfallsvinkelen til undervisning og forskning innenfor urbanismefaget på AHO er å se byen som et fysisk fenomen som arkitektur eller urbant landskap. Dette gir kunnskapsgrunnlag for å arbeide med byen som arkitektur og landskap, men bidrar også med kunnskap inn i flerfaglig baserte prosjekter. 

Urbanisme ved AHO undervises som en del av arkitekturprogrammet og landskapsarkitekturprogrammet. Sammenlignet med arkitektur og landskapsarkitektur konfronteres studentene innenfor urbanisme med:
(1) en større grad av kompleksitet i kunnskapsgrunnlaget,
(2) arkitektarbeid som del av sammensatte planprosesser der mange ulike interesser og faglige innfallsvinkler bidrar,
(3) nødvendigheten av strategisk kunnskap og langsiktig tenking.