I vinterhalvåret mottar Tromsø ekstreme mengder snø , og byen opplever årlige og tilbakevendende problemer med hvordan de skal håndtere de store snømengdene. Veldig ofte ender det med tilfeldig deponering. De tilfeldige områdene er gjerne parker og lekeområder; områder det er viktig å kunne ta i bruk tidlig om våren. Den tilfeldige deponeringen medfører ofte uheldige blokkeringer av naturlige vannveier, som igjen fører til sammenbrudd i den planlagte vannhåndteringen. Resultatet er oversvømmelser som også fryser og fører til redusert tilgjengelighet spesielt for fotgjengere og syklister. De deponerte snømengdene representerer en økologisk trussel ettersom snøen inneholder miljøgifter fra motoriserte kjøretøy. Den smeltende snøen følger infrastrukturen over eller under bakken, og møter sjøen ufiltrert og forurenset.

Hvordan kan vi utforme sikre snødeponier som ikke reduserer tilgjengeligheten til våre grønne strukturer og gangveger ? Hvordan forbedre vintermobiliteten for gående, syklende, skiløpere og mennesker med fysiske funksjonshemninger ? Hva er de nødvendige krav til gangvegers spesifikasjoner; klima, overflater, konstruksjoner og dimensjonering – for å kunne møte utfordringene fra et klima i endring ? Hvordan kan is, snø og smeltevann representere kvaliteter i en vinterby, i stedet for å være et problem ? Hvordan utvikle strategier slik at de resultater vi kommer fram til for gjennomslag og blir overført til praktisk politikk ?

Studiokurset høsten 2014 er et forsøksbasert pilotprosjekt som vil utforske, kartlegge, analysere, drøfte og presentere konseptuelle designløsninger på disse spørsmålene. Pilotprosjektet vil bli organisert med Tromsø kommune som en sentral samarbeidspartner, og resultatene vil bli implementert i de pågående arbeidet med å utvikle strategier for å forbedre mobiliteten for utsatte og sårbare trafikanter.