Å forstå drabantbyen

Guttorm Ruud er arkitekt og forsker. Han er utdannet sivilarkitekt fra AHO, har en videreutdanningsmaster i urbanisme og har flere års yrkeserfaring som praktiserende arkitekt bak seg. Han har bakgrunn fra landsstyret til Norsk Bolig og Byplanforening: BOBY, og er koordinator for det skandinaviske forskernettverket for arkitektur og velferd. 

Med et mål om en ph.d tok Ruud først en videreutdanningsmaster i urbanisme med fokus på byutvikling og arkitekturvern. Han har lenge hatt en teoretisk interesse for hvordan arkitektur og planlegging virker i samfunnet og ble i løpet av studiet opptatt av diskurs: hvordan arkitekter og andre snakker om bygninger og steder. Etter en fullført videreutdanningsmaster fikk Ruud et ph.d-stipendiat med fokus på det historiske og teoretiske ved etterkrigstidens arkitektur, landskap og strukturer. Ruud utviklet avhandlingen basert på hans bakgrunn som arkitekt og faglige interesse for arkitektur som et resultat av politiske, økonomiske og sosiale forhold i endring. Underveis i ph.d-en holdt han fordypningskurs for masterstudenter på AHO om forholdet mellom velferdsstat og arkitektur i etterkrigstiden. Kurset så på drabantbyene i et historisk perspektiv for å forstå tidligere og pågående sammenhenger mellom arkitektur, politikk og samfunn.

Avhandlingen tar for seg det historiske forholdet mellom velferdsstaten og drabantbyene i Oslo. I likhet med mange andre byer har det lenge foregått politiske områdesatsninger i Oslo, der spesifikke steder med såkalte «drabantbyutfordringer» blir identifisert – ofte i tråd med stigmaet som allerede er tilknyttet disse stedene. 

Ruud setter spørsmålstegn ved konseptet «drabantbyutfordringer» ved å ta et dypdykk i historien. Avhandlingen studerer drabantbyenes utvikling og kriser ved å analysere massemedienes kritikk av den norske velferdsstaten og drabantbyene mellom 1969 og 1975. Drabantbyene ble, gjennom ulike rapporter og media, offer for en stigmatisering som har satt vedvarende spor i nåtidens syn på drabantbyen. Ruud ønsker å utfordre «nåtidens sannheter» som i dag virker naturlige og selvsagte, ved å studere drabantbyens historie i lys av dens konflikter, kamper og tilfeldigheter. På den måten ønsker han å bidra til å utvikle ny kunnskap for å forstå og snakke om drabantbyen.

En materialisering av velferdsstaten 
Avhandlingen er basert på at forståelsen av velferdsstaten er sentral for forståelsen av drabantbyen. Mens tidligere forskning innen arkitekturhistorie gjerne forklarer velferdsstaten som en samlet enhet, forklarer Ruud velferdsstaten som et kompromiss mellom stat, kapital og sivilsamfunn. I et slikt kompromiss er det tendens til interne konflikter og kriser på bakgrunn av motstridende interesser. Ved å studere disse krisene nærmere ble det tydelig at det som virket som én helhetlig historie egentlig er mangefasettert, og består av ulike kriser og konflikter. 

Drabantbyen som et problem
«På Stovner, en av Oslos nyeste bydeler, fins mange barn – opp til 11–12 år gamle – som ikke kjenner navnet på sin tommelfinger, ukedagene eller årstidene. De er uvitende om når de er født, og de har dårlig begrep om hvor de bor. En rekke barn ser ut til å ha mistet evnen til å lære å lese, skrive og regne, og de vil sannsynligvis komme til å bli noe bortimot analfabeter. Deres problemer virker ofte utilgjengelige og upåvirkelige av kjente behandlingsmetoder.»
«Stovnerrapporten» 1975

Drabantbyene har blitt kritisert for å være dårlige bomiljøer som gir grobunn for sosiale problemer. I følge Ruud hadde denne stigmatiseringen utsprang i kritikken som fremsto i norske rapporter og mediadiskurs mellom 1969 og 1975, som koblet samfunnsproblemene direkte til drabantbyene som geografiske steder. 

Han beskriver at Stovnerrapporten fra 1975 tilsynelatende påsto at velferdsstaten og miljøet i drabantbyen bidro til kritiske oppvekstsvilkår for barna som bodde der. Rapporten omtalte Stovner som menneskefiendtlig, preget av sosial nød og konflikter, og skapte en vedvarende stigmatisering av stedet. Det opprinnelige målet med Stovnerrapporten var aldri å lage stigma, forklarer Ruud, men et ønske om å ta tak i konkrete problemer og løse dem. Istedet ble rapporten brukt som grunnlag for å hevde at det var noe galt med barna som bodde der. 

– Gode intensjoner og mislykkede gjennomføringer, sosiale ambisjoner som har utviklet seg til sosiale problemer, fremskritt som har blitt til regresjon, kollektivisme som har mutert til fremmedgjøring og universalisme omtolket som undertrykkelse; dette er bare noen av historiene som danner bakgrunnen for nåtidens forståelse av drabantbyens utfordringer, ifølge Ruud.


Stovnerrapporten fra 1975 var en spesialutgave av tidsskriftet Sinnets helse med tittelen Barn i krise. ​

En felles forståelse
Et hovedpoeng i avhandlingen er at problemene i drabantbyen i dag er et resultat av kulturelle, sosiale og økonomiske forhold som speiler generelle samfunnsproblemer, heller enn et resultat av bygningene, den geografiske plasseringen og stedet i seg selv. Ifølge Ruud har dagens diskurs rundt drabantbyene tatt fokuset vekk fra de egentlige konfliktene, nemlig generelle problemer som følge av ulikhet, uavhengig av sted. Ruud argumenterer for at et slikt enhetlig bilde av stedet bidrar til å skjule reelle kompleksiteter og motsetninger, og at dette kun kan utfordres dersom vi omdefinerer hvordan vi forstår og snakker om drabantbyen. 

Framover håper Ruud at avhandlingen kan være et innspill i debatten ved å utfordre dagens diskurs rundt drabantbyen. Ønsket om å skape en felles forståelse av velferdsarkitektur og drabantbyen har blant annet drevet frem initiativet det skandinaviske forskernettverket for arkitektur og velferd (architectureandwelfare.net), et nettverk av forskere fra Norge, Danmark og Sverige. Nettverket har arrangert flere seminarer om forholdet mellom arkitektur og velferdsstaten i de skandinaviske landene, med mål om å skape en felles diskurs. 

Avhandlingen «Sites of crisis: Histories of the satellite town» er tilgjengelig digital her. ​