Hvor går arkitekturutdanningene i Europa?
I et kriserammet Europa søker arkitekturutdanningene nye svar på fremtidens utfordringer. Mange unge arkitekter utdannes til arbeidsledighet. Økonomiske innsparinger og effektivisering tvinger frem kortere utdanningsløp og færre institusjoner. Hva skjer, hvilke trender ser vi, hvordan formes fremtidens utdanninger og hva sier det om arkitektenes rolle?
Karl Otto Ellefsen, professor og tidligere rektor ved AHO, er nylig gjenvalgt som president i EAAE, European Association for Architectural Education (www.eaae.be) Han leder også koordineringen av ERASMUS + programmet Confronting Wicked Problems som både EAAE og AHO deltar i.
– Det skjer betydelige endringer og tilpassinger i arkitektutdanningene i Europa , sier Ellefsen. – Det er et stort behov både for å diskutere profil og innhold og veien videre. Diskusjonen dreier seg i realiteten om arkitektur som fag, både som profesjonsutøvelse og utdanning.
Da Bologna-tilpasningen ble innført (en tilpasningen til et felles europeisk utdanningssystem med en grunnutdanning på 3 år og en masterutdanning på 2 år), mente mange at dette ville føre til en ensretting, en homogenisering av arkitekturutdanningene i Europa.
– Det har ikke skjedd. Det ser ut som om trenden snarere er diversifisering og mangfold. Skolene ønsker å finne en egen profil i et globalt utdanningsmarked. Mange av institusjonene forsøker derfor å rendyrke egen identitet og prioritere det som unikt og særegent, sier Ellefsen.
EAAE-kongressen i Milano 28-30. August hadde tittelen ARCHITECTURAL EDUCATION 2030 og diskuterte både historien til Europeisk arkitekturutdanning, “state of the art” i dag og hvordan skolene kan tilpasse seg og agere innenfor nye rammebetingelser. I sitt foredrag (European Architectural Education 2015 - A System in Transition) trakk Ellefsen frem ulike retninger arkitekturutdanningene beveger seg i:
1) Innretting mot praksis: En tydelig tendens til å yrkesrette utdanningene, kutte ned på omfanget av akademisk kunnskap, legge inn praksis i utdanningsløpet og orientere seg mot profesjon- og arbeidsmarkedet
2) Mer teori: Flere skoler prioriterer og spisser forskningen og hevder seg som spesialiserte forskningsuniversiteter
3) Konsentrasjon om arkitekturfagets kjernekunnskap: arkitektur som (kunst)verk og arkitekturfaget som humanistisk-kunstfaglig disiplin.
4) Tydeligere spesialisering, utdanner ikke arkitekter men spesialister innen smale felt
5) Større bredde, utdanner til nye roller for arkitekten i samfunnet
Full tekst finnes på Karl Otto Ellefsens blogg “Arkitektur og Urbanisme” og på EAAEs hjemmesider (www.eaae.be)
Følg bloggen her
