En restaurant er en form for offentlig rom. Her finnes visse sosiale normer for hvordan man oppfører seg, skriver Erling Dokk Holm. Foto: Grotto Restaurant.
Kunsten å oppføre seg på restaurant og i andre offentlige rom
28 januar, 2025
KOMMENTAR: I sosiale medier kan man oppføre seg som en bølle uten særlige konsekvenser. Ute blant folk, gjelder andre regler, skriver Erling Dokk Holm.
Tekst: Erling Dokk Holm, førsteamanuensis ved NMBU og førsteamanuensis II ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)
OFFENTLIGE ROM: Influenserne Vita og Wanda Mashadi gikk på Grotto, en intim og ambisiøs restaurant i Oslo. De tok bilder av maten, blitsen flerret atmosfæren. En servitør ba dem slå den av.
De hadde fått oppleve hva som kreves for å overleve i det offentlige fysiske rommet, som jo en restaurant er.
Men influenserne ble sinte. Ikke bare der og da, men også på sosiale medier. Der skjelte de ut restauranten og en av de ansatte på det groveste: «...en shit av en bartender», osv.
De store riksmediene dekket saken, også Aftenposten. Vita og Wanda fikk saklig motstand. Dessverre også helt usaklig hets i sosiale medier, skrev TV 2.
Så skjedde det noe: De tok selvkritikk for måten de håndterte saken i sosiale medier. «Her fikk den ene ubehagelige hendelsen overskygge den positive opplevelsen vi hadde av både maten og servitørene.» skrev Vita Mashadi til TV 2.
Ja, opplevelsen i det fysiske rommet hadde faktisk vært positiv.
Les også: Skal flere unge trives i offentlige rom, må de få være med å skape dem
Fysiske rom krever noe av oss
Sosiale medier er på en snodig måte både offentlige og private. De kan leses av nesten alle, men samtidig kan eieren av kontoen oppføre seg uten å ta hensyn til noen andre. Slik er det ikke i offentlige rom der mennesker møtes ansikt til ansikt.En restaurant er en form for offentlig rom, og i alle disse rommene finnes visse sosiale normer for hvordan man oppfører seg. Sosiale normer gror frem, langsomt og seigt.
Det står ingen steder at du ikke kan skjelle ut de andre gjestene, servitøren eller kokken. Det står ingen steder at du ikke kan synge halvhøyt mens du nyter desserten. Men du gjør ikke det. Du tilpasser deg. Du inngår i et fellesskap av fremmede. Du er ikke hjemme. Du er i det offentlige rommet. Du glir inn.
Det er det folk gjør i landskap der du ikke kan navnene på de andre. Det skjer på Sats, det skjer på kinoen, på teatret, på bussen, i oppgangen der du bor, i skiløypene, i heiskøen, på badestranden og hos bakeren.
Les også: Ti kjennetegn på gode, attraktive nabolag
Biblioteket bygger samfunnet
Gode offentlige rom kan graderes. Noen er heloffentlige som fortauer, parker og torg, andre er deloffentlige som restauranter, kafeer, biblioteker, kirker, bakgårder og bad. De er forskjellige, men jevnt over har de egenskaper som ligner. Tonnevis med forskning viser at gode offentlige rom skaper bedre samfunn, da øker det vi kaller sosial kapital. Det kan virke selvsagt, men en god park gjør at nabolagets innbyggere får flere kontaktpunkter, bedre helse og økt opplevd trygghet.
Hvis en liten by bygger et nytt og større bibliotek, øker ikke bare bruken av biblioteket, men sentrum livner også til, folk treffes mer og sosiale bånd styrkes. Det gir seg også utslag i mer tillit, ikke bare til sine naboer, men også til staten og storsamfunnet. Også i diskusjonen om hva som forklarer økonomisk vekst, blir nettopp sosial kapital trukket frem. Regioner med høy sosial kapital får bedre utvikling enn de med lavere sosial kapital.
Samfunnsforskeren Eric Klinenberg (oppslag i Wikipedia) skriver at velfungerende offentlige rom – det han kaller sosial infrastruktur – har dype, langvarige og svært positive resultater. Han har i flere av sine studier dokumentert at mennesker som lever i omgivelser med gode offentlige rom, utvikler flere vennskap og større kjennskap enn de som bor i områder uten gode offentlige rom.
Det er fordi visse typer offentlige rom åpner opp for tilfeldige møter. Det er steder der du er velkommen som fremmed, steder der du kan være omgitt av andre du ikke kjenner – uten å føle deg klein.
Les også: Uten en levende gatekultur visner byene
Folk er ikke folk
I en tid der personlighetskartlegging er blitt folkeunderholdning, vokser det frem en forestilling om at mennesker både er deres personlighet og at personligheten er uforanderlig. Den som går ut i byen – eller som har vært i militæret eller hatt en jobb i en linjestyrt organisasjon – vil vite at roller også teller. Vi mennesker er svært gode til å ta roller. Vi trenger ikke vandre rundt som hypersensible store «selv».Kanskje er det ikke slik i influenserrommet. Der må alle opplevelser dokumenteres fordi influenserne ganske enkelt driver med reklame for produkter. De selger sin egen personlighet på heltid. Å være influenser handler om å perfeksjonere en kommersiell og «autentisk» personlighet. Mest av alt er det narsissisme satt i system.
Men hvis influenserne bare var inne i sin egen leilighet, ville de ikke kunnet eksistere. De må ut. De må dokumentere seg selv omgitt av helt virkelige hamburgere, bygninger, klær, mennesker og natur. Og er de ute, kan de ikke – selv om de er på jobb – lenger bestemme de sosiale normene. Ingenting er bedre enn om Vita og Wanda går mer ut.
De kan oppsøke tusenvis av steder der den fysiske virkeligheten har formet de sosiale normene. De kan svømme med de andre og oppleve alt dette mangfoldet. For finnes det noe vakrere enn virkelige mennesker som uten forbud og påbud former det offentlige rommet?
