Traumatiseriende arkitektur? - Norsk byutvikling 1960 - 1980

-  Hvorfor har du valgt å forske på storarkitektur i Norge?
Min interesse for dette emnet kan ses gjennom tre spesifikke tidsbilder. Først, som arkitektstudent fra midten av 1990-årene. Jeg ble fascinert av diskursen rundt storskalaarkitektur som for eksempel formulert av Rem Koolhaas. For det andre var jeg vitne til transformasjon av Oslo som ny-utdannet arkitekt på begynnelsen av 2000-tallet . Diskusjonen (og kritikken) både blant fagfolk og offentligheten var ofte svart-hvit: På den ene siden den reaksjonære holdningen til byen der Oslo skulle beholde sin Christiania-skala fra det 19. århundre, på den andre en progressivitet som fremholdt et heroisk bilde av Oslo som en Europeisk metropol. Begge sidene kom til kort da de ikke tok seriøst nok selve arkitekturen som ble laget i byen. For det tredje vant jeg Europan-konkurransen i Wien med et prosjekt som virkelig utforsket ideen om storskala. Til min store overraskelse motsatte ikke de lokale politikere, planlegger og offentligheten seg til prosjektet. Storskala var ikke et ideologisk problem, men et pragmatisk. Det var i Wien jeg skjønte at norsk storskalaarkitektur er høyst traumatisert; en type arkitektur som lider under bestemte ideologiske fordommer. Denne avhandlingen er et forsøk å komme til bunns i dette og fremmer storskalaarkitektur som en arkitektur med sin egen logikk og forhold til byen. 

- Hva skyldes dette traumet?
Det skyldes hvordan man har forholdt seg til modernismekritikken fra slutten av 1960-tallet. Kritikken var berettiget i sin tid, men i løpet av 1970-tallet blir den sementert til en ideologi hvor storskalaarkitektur ofte ble sett på som noe negativt og umenneskelig, og alt som utfordret det eksisterende ble behandlet med skepsis. Min avhandling går vekk fra slike normative forenklinger. Jeg beskriver hvordan ideen om storskalaarkitektur blir transformert og «oppdatert», samt hvordan arkitektene lærer seg å forestille og tegne prosjekter av en betydelig størrelse i en bykontekst. Vi må ikke glemme at perioden som avhandlingen behandler er tiden da man flyttet fokuset vekk fra drabantbyer, og førte det tilbake til den eksisterende byen. I denne tilbakekomsten har arkitektene måttet gjenoppfinne sin tilnærming til byen både som et sted som man lærer av og et sted man opererer i. 

- Mener du at måten vi snakker om byen på er med å bestemme hvordan byen blir til? 
Ja, det handler i stor grad om hvordan man i Norge har snakket om byen, hvordan tilnærminger til byen er formulert. Utviklingen og forståelsen av storskalaarkitekturen er formet av denne diskursen. Storskalaarkitekturens dårlige rykte skyldes problemstillinger som de tidligste storskalaprosjektene ikke greide å løse, siden man ikke hadde forståelse for den kompleksiteten og sårbarheten som finnes i den eksisterende byen. Se på Mjelvas plan for Grünerløkka fra 1964. I løpet av perioden, sent 1960-tall til tidlig 1980-tall, opparbeider man nye operative tilnærminger for hvordan byens storskala byggeoppgaver skulle løses. Byutviklingen domestiseres; storskala temmes, og prosjektene blir legitimert på en helt annen måte. Man får tydelige forestillinger om bymessighet, gradvis utvikling, menneskelig skala, flerfunksjoner, og medvirkning. Det er et dialektisk samspill mellom forestillingene om byen og hva arkitekturen ender opp som til slutt. 

- Hvordan oppstår de nye tankene, eller drømmene om byen?
Jeg tror ikke på noen tydelig brudd, men heller på en gradvis overgang. I den vestlige samtidskonteksten er byen og arkitekturen altfor treg til lage noen «great leaps forward» fordi de avhenger av tunge og komplekse prosesser. Fra 1960-tallet har vi fått en betydelig utredningsøkonomi. Som Francis Sejersted sier; samfunnsforandringer burde ikke ses som konklusjon av noe gammelt, men heller som begynnelsen på noe nytt. Dette åpner muligheten for overlappende regimer, det gamle og det nye regimet. Innenfor dette feltet oppstår de nye tankene som produkt av en gradvis sedimentering av reaksjoner og motreaksjoner mot rammebetingelsen som samfunnet projiserer. I avhandlingen bruker jeg begrepet ‘sensibility’ for å problematisere i hvor stor grad arkitektene klarer å opparbeide en ny operativ forståelse for sin samtid og de kulturelle, økonomiske, politiske og teknologiske føringene. For eksempel, hvordan påvirker overgangen fra planøkonomi til neo-liberal økonomi produksjon av byen og dens arkitektur og hvordan svarer arkitektfaget og profesjonen?

- Ja, hva har skjedd?
Vi har fått en helt annen kompleksitet. Arkitekten bli mer en ekspert med et kunnskapsdomene og må knytte seg opp mot andre eksperter og deres domener, og forholde seg til opinion og politikk. Kanskje det mest synlige er at arkitekturen skyr unna konflikter med den eksisterende byen.

- I motsetning til tidligere tider?
Ja, et morsomt eksempel er to bilder som viser denne utviklingen, det ene fra Vaterland prosessen fra 1960-tallet og det andre fra Aker Brygge fra 1980-tallet. Det første viser kun den mektige klienten (banksjefen) og den mektige arkitekten, men det andre bildet viser både klientens representant, arkitekten, politikeren, og kommunebyråkraten. På 1950- og 1960-tallet var arkitekten del av makteliten - vedkommende var nær enerådende, mektig med sterke forbindelser til myndigheter og finansverden. Fra begynnelsen av 1980-tallet (og frem til i dag) er det et stort knippe aktører som er med i prosessen: tomtebesittere, eiendomsmeglere, entreprenører, byplanmyndigheter, offentligheten, og representantene for forskjellige sektorer er en selvfølgelig del av prosjektet sammen med arkitekten. 

- Er det fordi arkitekten har blitt feig, eller har hun blitt klok?
Arkitektur er ikke Shakespeare-drama, den handler ikke om å være feig eller modig. Tiden har forandret seg. Storskalaarkitektur er fortsatt arkitektur, men den kan ikke sees uavhengig av de overordnede kapital- og urbaniseringskreftene. Her er arkitekten i en delikat situasjon. Han/hun må ta utgangspunkt i de overordnete rammebetingelsene samtidig som han/hun finner sitt eget spillerom og med dette definerer sitt eget overordnete arkitektoniske prosjekt. Arkitektene må være kreative pådrivere og utforskere av ytre og indre forhold. Arkitektur er et kunnskapsfelt som kan påvirke samfunnsrelasjoner. Vi kan ikke klandre utviklerne. Arkitektur og arkitekten er alt annet enn uskyldig. Alt vi ser omkring oss i byen av arkitektur kan spores til beslutninger arkitektene kan knyttes til.

- Hva er fremtiden til storskalaarkitekturen?
Byutviklingen som skjer innenfor den eksisterende, tradisjonelle byen er ferdig – det er få ledige tomter igjen. Det må rives om noe nytt og stort skal bygges. Den nye byen kommer i de gamle forstedene, men dette krever en oppdatert og videreutviklet forståelse som også inneholder diskusjoner om landskap, bærekraft, og infrastruktur. Storskalaarkitekturen er viktig her. På grunn av sin artikulering størrelse og høyere tetthet har den potensiale til å utfordre hva det nye-gamle suburbia kan bli. Jeg tror at arkitektene har en spennende tid foran seg.

Intervjuet av Trude Kleven (Kommunikasjonssjef, AHO)


---

Avhandlingen:
“The Architecture of the Urban Project” is about large-scale architecture in Norway. Projects that potentially fall into this category are those that blur the distinction between the city and the building, more specifically projects such as new universities, urban redevelopments and waterfront transformations. Usually, such projects have one investor (either public or private) and consist of several building volumes developed in stages, where each stage is interdependent of the totality, being able to function both on its own and within the framework of the whole project. The research addresses how large-scale architecture evolved from the late 1960s up to the early 1980s in Norway. From the societal perspective, this period represents shifting economic, political and technological realities. The post-war reconstruction had ended; the process of modernization had made itself increasingly present, and the process of democratization had become gradually more absorbed within the framework of decision-making. From the architecture culture perspective, it is the period of critique of modernism, representing the emergence of interest for the traditional (European) city. Working within and learning from the existing urban context would emerge both as a constraint and as a source of inspiration for practicing architects. The research revolves around the question: to what degree does a specific type of architectural and urbanistic sensibility emerge due to the changing societal condition and its subsequent (large-scale) building assignments in the above-mentioned period? The primary source for this study is large-scale projects in Norway: Henning Larsen’s University of Trondheim, Platou’s Vaterland and Telje-Torp-Aasen’s Aker Brygge. In other words, this research is a monograph about one particular type of projects within one specific period.

Veiledere:
Professor Karl Otto Ellefsen og førsteamanuensis Jonny Aspen fra Institutt for urbanisme og landskap har vært veiledere. 

Bedømmelseskomité:
Professor Tom Avermaete, Faculty of Architecture and the Built Environment, TU Delft. Førsteopponent. 
Professor Jens Kvorning, The Royal Danish Academy of Fine Arts, School of Architecture, Copenhagen. Andreopponent.
Professor Elisabeth Seip, Institutt fot Form, teori og historie, AHO. Tredje medlem og koordinator