Byvandring som erkjennelsesverktøy
3 desember, 2024
KUNNSKAP FRA AHO: Byvandring er en måte å bli kjent med byen på. Det er en ypperlig metode for å finne ut hva byen er og hva den kan være, skriver Jonny Aspen.
Tekst: Jonny Aspen, professor ved Institutt for urbanisme og landskapsarkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)
URBANISME: Jeg elsker jeg å gå i byen. Når jeg er ute og går, bestemmer jeg det meste selv. I alle fall tempo, varighet og rute. I det ligger det stor frihet. Dessuten får jeg brukt kroppen og luftet hodet. Men vel så viktig: Byvandringen gir meg kontinuerlig nye kontaktflater til byen.
Selve byvandringsbetegnelsen kan virke noe gammeldags, men i mangel av noe bedre, får den duge. Det dreier seg altså om å gå i byen, ikke bare som transport, rekreasjon og adspredelse, men som en måte å bli kjent med byen på.
Les også: – Vi må ha trær i byene, ellers hæler vi ikke å bo her
Ordet «vandring» gir videre et sett av riktige konnotasjoner, både i retning av et mer langsomt bevegelsesmønster og en viss oppmerksom og dvelende innstilling til omgivelsene man beveger seg i eller gjennom. Det handler altså om noe så kontrært som i «hastighetens tid» å gå sakte, slik også Erling Kagge betoner det i sin bok Å gå.
På nært hold vil vi så kunne gjøre oppdagelsen av at kartet ikke helt stemmer med terrenget. For det er akkurat dette byvandringen i denne sammenheng dreier seg om. Det handler om å gå i byen som en måte å bli med byen og gjøre den til sin. Og det handler om å ta byen inn, gjennom konsentrert oppmerksomhet og sansenes mobilisering.
Les også: Fem grep for strategisk ledelse av byer
Historisk sett tilhører byvandring bykulturen på samme måte som gater og offentlige rom tilhører den fysiske byen. Dens historie er følgelig like så mangfoldig som byen selv. Helt siden den greske antikken har byvandringsmotivet satt viktige spor i kulturhistorien, som for eksempel innen filosofien. Det samme gjelder for skjønnlitteraturen, særlig i kontekst av den moderne storbyen.
I sin berømte bok All That Is Solid Melts Into Air skildrer Marshall Berman storbyens gateliv som den moderne romanens kanskje viktigste fascinasjonsobjekt. En høyinteressant skikkelse i den forbindelse, er den såkalte flanør-figuren, som gjerne knyttes til Charles Baudelaire (1821–1867), den moderne poesiens far. Byen, flanøren og flaneriet har siden inngått som sentralt tema i kunstneriske avantgardebevegelser fra dadaisme helt opp til våre dager.
Spørsmålet er så hvorfor filosofer, kunstnere og forfattere opp gjennom historien i så utstrakt grad har brukt byvandringen som grep og metode. Og, ikke minst, hva vi i dag – hvis man for eksempel er involvert med byen som arkitekt, planlegger eller på annet vis – kan lære fra denne tradisjonen.
Svaret er sammenfallende: Byvandringen gir en unik tilgang til byen som erfaring. Det er tre aspekter ved byvandringen som i så måte fremstår som viktige.
Artikkelen fortsetter etter bildet.
For det første innebærer det å gå i byen en viss grad av kroppslig involvering med byens fysiske landskap. Dette er et aspekt ved bylivet som er tiltakende truet i vår digitale samtid.
Kombinasjonen av kroppslig bevegelse og et mangfold av sanseinntrykk gjør byvandringen til en potensielt sett svært så rik arena for opplevelser og erfaringer. “The key aspect of walking is that it directly connects us to our surroundings in a manner other forms of mobility do not”, sier byforskeren Nick Dunn. Hans hovedinteresse er hva nattlige byvandringer kan by på i den forbindelse.
Essayisten Rebecca Solnit er inne på noe lignende i sin fine bok Wanderlust: A History of Walking. Vandringen presenteres her nettopp som “a way of grounding one’s thoughts in a personal and embodied experience of the world”. Men så gjelder kanskje like mye for vandringer i naturen, vil man kunne innvende? Det stemmer nok, likevel er det noen vesentlige forskjeller. Det som skiller vandringer i et bymiljø fra det å gå i et naturlandskap, er blant annet at sanseinntrykkene er av et annet slag. Det gjelder både synsinntrykk, lyder, lukter og mer taktile forhold. Byens sanselandskap reflekterer en mangfoldig tingverden av kulturskapte fysiske objekter og strukturer.
Videre utgjør byen et fortettet sosialt og symbolsk landskap. Et mangfold at sosiale møter og aktiviteter, og et mangfold av budskaper og tegn, inngår derfor som faste ingredienser i byens sanseverden.
Et tilleggsmoment er at begge de her to nevnte faktorene – altså byens menneskeskapte fysiske og sosiokulturelle omgivelser – rett som det kan trigge historiske minner og assosiasjoner hos den gående, både subjektive og mer kollektive sådanne.
“Walking is mapping with your feet”, skriver Lauren Elkin i sin bok om kvinnelige byvandrere. Og videre: “I walk because it confers – or restores – a feeling of placeness.”
Byen taler med andre ord på et mangfold av forskjellige måter til mennesket. Og den aktivitetstypen som gjør oss aller best skikket til å avdekke hva byen har å fortelle, er nettopp byvandringen.
For det andre kan man gjennom byvandringen få en viss nærkontakt med byens mangfold og kompleksitet. Det gjelder for eksempel i møte med gatelivets heterogenitet: «the people on the street offered a thousand glimpses of lives like and utterly unlike mine», skriver Vivian Gornick i en av sine mange fine byvandringsskildringer fra New York. I dette ligger det videre et ikke ubetydelig element av selvterapi: “Nothing heals me of a sore and angry heart like a walk through the city I often feel denying me. To see in the street the fifty different ways people struggle to remain human until the very last minute – the variety and inventiveness of survival technique – is to feel the pressure relieved, the overflow draining off.”
De fleste man møter på i byen er og forblir fremmede. Ingen har kjennskap, enn si tilgang, til alle byens sosiale miljøer. Og kanskje er det også slik at kun brokker av byens tegn- og symbolverden virkelig vedkommer oss eller taler direkte til oss.
Likevel kan man gjennom byvandringen, forutsatt at man evner å mobilisere en viss oppmerksomhet, få et visst innsyn i byens kompleks av fremmede og ukjente verdener.
Byvandringen representerer slik en svært så tilgjengelig og enkel metode for å gjøre seg kjent med byens komplekse virkelighet på. Et aspekt av dette er at gåingens rytme gir «en konsentrert oppmerksomhet som fester seg ved det vi ser og hører», slik Thomas Espedal påpeker i sin entusiastiske bok Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Byvandringen kan dermed fungere som en måte å «gjenoppvekke» byen på.
For det tredje kan byvandringen, som en følge av erfaringsmangfoldet den åpner opp for, gi nye perspektiver på byen. Møtet med byens mange forskjeller kan nettopp trigge forståelse av at verden, tross alt, er stor og mangfoldig. Nick Dunn sier det slik: “It is this very capacity of cities, to be continuously piquing our curiosity and inviting our inspection, that makes them so fertile for both physical and psychological exploration.”
Byvandringen kan på denne måten bidra til å utvide vår forståelse av byen. For eksempel når det gjelder det forhold at byen rommer et mangfold av kulturer og måter å leve på. Eller med henblikk på at byen faktisk kan tenkes å bli organisert og utformet på helt andre måter.
Rebecca Solnit er inne på noe av det samme når hun påpeker at: “Walking shares with making and working that crucial element of engagement of the body and the mind with the world, of knowing the world through the body and the body through the world.” Her understrekes det at kroppens innsikter også må tas med i våre funderinger over hvordan vi ønsker oss at verden – og byen – skal være. Solnit minner oss slik om at økt sensitivitet overfor hvordan det er å være en kropp i byen kan føre oss på sporet av andre måter å utforme byen på.
Les også: Slik kan vi planlegge for beredskap som skaper gode hverdagsliv
I de senere år har byvandringer blitt gjenstand for økt interesse, blant annet som etnografisk forskningsmetodikk, som tilbud innen et voksende marked for by- og kulturturisme (inkludert arkitekturvandringer), som by- og helsepolitisk virkemiddel, og som populærkulturelt tema med en veritabel strøm av bokutgivelser. La meg avslutningsvis knytte noen kommentarer til disse to siste punktene.
Én effekt av at spørsmålet om bærekraft er satt på dagsorden innen bypolitikk og -planlegging, er at man ser en voksende interesse for å utvikle såkalte gå-vennlige byer, jf. Oslos strategi for bilfritt byliv. Med Jan Gehl og New Yorks tidligere transportminister Janette Sadik-Khan som våpendragere ser Jane Jacobs visjon for et levende bymiljø endelig ut til å ha fått fotfeste innen mainstream byplanlegging.
Nye promenadestrøk, så som havnepromenaden i Oslo og New Yorks berømte High Line, inngår også i dette bildet. Dette er en utvikling som unektelig har mange positive sider, særlig knyttet til spørsmål om bærekraft og helse. Det er likevel grunn til å se nærmere på hvilke former for gåing og byvandring som med dette stimuleres, og hva dette igjen gir av kontaktflater til byen.
I den forbindelse er det mye lærdom å hente for planleggere og designere fra en voksende mengde litteratur både om gåingens rike kulturhistorie og dens mange dagsaktuelle fortrinn. Nevnte Solnits bok har klassikerstatus, nyere eksempler er Laurin Elkins nevne Flâneuse og Frédéric Gros bestselgende Til fots. En filosofi om å gå.
Mindre kjent er kanskje David Wagner, som har gjort stor suksess i Tyskland med sine korttekster om vandringer i Berlin. Det gjelder blant annet bøkene Nachtwach Berlin, som dokumenterer forfatterens nattlige vandringer sammen med en skilpadde, og Verlaufen in Berlin, der byens glattere og mer kommersielle etablissementer skildres like detaljert og alvorlig som hipsterstrøkenes mange alternative herligheter.
I et intervju i Klassekampen sier Wagner at det finnes et stort behov for å fortelle byen og forstå hva den er: «Det interessante er at ingen vet hva Berlin er», hevder han. Ydmykhet, åpenhet og nysgjerrighet overfor byen synes å være Wagners rettessnor. Noe kanskje noen og enhver kan ha litt å lære av. De som tror de kjenner byen godt nok fra før, får holde seg hjemme.
Vi lever i en tid med altfor stor konsensus om hva byens «herlighetsverdier» består i. Kombinasjonen av kultur, variert konsumtilbud og et visst innslag av spektakulær arkitektur, gjerne krydret med et «alternativt» tiltak à la hjemmesnekret sauna, er alt som skal til for å skape et vellykket bymiljø, synes det som.
I en slik situasjon trenger vi sårt å utvikle mer subjektive og originale lesninger av hva byen er og kan være. Nettopp byvandringen, og hva den gir av kontaktflater til byen, representerer i så måte et ypperlig utgangspunkt.
Artikkelen er først publisert som et bokkapittel i Eirik Stokke-Mikalsen, Espen R. Heggertveit og Simen Øvergaard (foto): «Groruddalen på tvers – Fem byvandringer», Grotto Books, 2024. Teksten er gjengitt med tillatelse fra forlaget.
Marshall Berman, All That Is Solid Melts Into Air, London 1982.
Nick Dunn, Dark Matters. A Manifesto for the Nocturnal City, Alresford 2016.
Lauren Elkin, Flâneuse: Women Walk the City, London 2016.
Thomas Espedal, Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, Oslo 2006.
Frédéric Gros, Til fots. En filosofi om å gå, Råde 2019.
Erling Kagge, Å gå, Oslo 2018.
Vivian Gornick, Approaching Eye Level, New York 1996.
Henrik Keyser Pedersen, «Ut og lufte padda» (intervju med David Wagner), Klassekampen, 8. jan. 2021.
Rebecca Solnit, Wanderlust: A History of Walking, New York 2000.
David Wagner, Nachtwach Berlin, Berlin 2020, og Verlaufen in Berlin, Berlin 2021.
URBANISME: Jeg elsker jeg å gå i byen. Når jeg er ute og går, bestemmer jeg det meste selv. I alle fall tempo, varighet og rute. I det ligger det stor frihet. Dessuten får jeg brukt kroppen og luftet hodet. Men vel så viktig: Byvandringen gir meg kontinuerlig nye kontaktflater til byen.
Selve byvandringsbetegnelsen kan virke noe gammeldags, men i mangel av noe bedre, får den duge. Det dreier seg altså om å gå i byen, ikke bare som transport, rekreasjon og adspredelse, men som en måte å bli kjent med byen på.
Les også: – Vi må ha trær i byene, ellers hæler vi ikke å bo her
Gå sakte i hastighetens tid
Ordet «vandring» gir videre et sett av riktige konnotasjoner, både i retning av et mer langsomt bevegelsesmønster og en viss oppmerksom og dvelende innstilling til omgivelsene man beveger seg i eller gjennom. Det handler altså om noe så kontrært som i «hastighetens tid» å gå sakte, slik også Erling Kagge betoner det i sin bok Å gå. På nært hold vil vi så kunne gjøre oppdagelsen av at kartet ikke helt stemmer med terrenget. For det er akkurat dette byvandringen i denne sammenheng dreier seg om. Det handler om å gå i byen som en måte å bli med byen og gjøre den til sin. Og det handler om å ta byen inn, gjennom konsentrert oppmerksomhet og sansenes mobilisering.
Les også: Fem grep for strategisk ledelse av byer
Storbyens gateliv
Historisk sett tilhører byvandring bykulturen på samme måte som gater og offentlige rom tilhører den fysiske byen. Dens historie er følgelig like så mangfoldig som byen selv. Helt siden den greske antikken har byvandringsmotivet satt viktige spor i kulturhistorien, som for eksempel innen filosofien. Det samme gjelder for skjønnlitteraturen, særlig i kontekst av den moderne storbyen. I sin berømte bok All That Is Solid Melts Into Air skildrer Marshall Berman storbyens gateliv som den moderne romanens kanskje viktigste fascinasjonsobjekt. En høyinteressant skikkelse i den forbindelse, er den såkalte flanør-figuren, som gjerne knyttes til Charles Baudelaire (1821–1867), den moderne poesiens far. Byen, flanøren og flaneriet har siden inngått som sentralt tema i kunstneriske avantgardebevegelser fra dadaisme helt opp til våre dager.
Spørsmålet er så hvorfor filosofer, kunstnere og forfattere opp gjennom historien i så utstrakt grad har brukt byvandringen som grep og metode. Og, ikke minst, hva vi i dag – hvis man for eksempel er involvert med byen som arkitekt, planlegger eller på annet vis – kan lære fra denne tradisjonen.
Svaret er sammenfallende: Byvandringen gir en unik tilgang til byen som erfaring. Det er tre aspekter ved byvandringen som i så måte fremstår som viktige.
Artikkelen fortsetter etter bildet.
Ettermiddagsstemning på vei over Rådhusplassen mot Aker Brygge. Årstider, værforhold og tid på døgnet er blant faktorene som spiller med i å skape byens atmosfære Foto: Jonny Aspen.
Avdekker hva byen har å fortelle
For det første innebærer det å gå i byen en viss grad av kroppslig involvering med byens fysiske landskap. Dette er et aspekt ved bylivet som er tiltakende truet i vår digitale samtid. Kombinasjonen av kroppslig bevegelse og et mangfold av sanseinntrykk gjør byvandringen til en potensielt sett svært så rik arena for opplevelser og erfaringer. “The key aspect of walking is that it directly connects us to our surroundings in a manner other forms of mobility do not”, sier byforskeren Nick Dunn. Hans hovedinteresse er hva nattlige byvandringer kan by på i den forbindelse.
Essayisten Rebecca Solnit er inne på noe lignende i sin fine bok Wanderlust: A History of Walking. Vandringen presenteres her nettopp som “a way of grounding one’s thoughts in a personal and embodied experience of the world”. Men så gjelder kanskje like mye for vandringer i naturen, vil man kunne innvende? Det stemmer nok, likevel er det noen vesentlige forskjeller. Det som skiller vandringer i et bymiljø fra det å gå i et naturlandskap, er blant annet at sanseinntrykkene er av et annet slag. Det gjelder både synsinntrykk, lyder, lukter og mer taktile forhold. Byens sanselandskap reflekterer en mangfoldig tingverden av kulturskapte fysiske objekter og strukturer.
Videre utgjør byen et fortettet sosialt og symbolsk landskap. Et mangfold at sosiale møter og aktiviteter, og et mangfold av budskaper og tegn, inngår derfor som faste ingredienser i byens sanseverden.
Et tilleggsmoment er at begge de her to nevnte faktorene – altså byens menneskeskapte fysiske og sosiokulturelle omgivelser – rett som det kan trigge historiske minner og assosiasjoner hos den gående, både subjektive og mer kollektive sådanne.
“Walking is mapping with your feet”, skriver Lauren Elkin i sin bok om kvinnelige byvandrere. Og videre: “I walk because it confers – or restores – a feeling of placeness.”
Byen taler med andre ord på et mangfold av forskjellige måter til mennesket. Og den aktivitetstypen som gjør oss aller best skikket til å avdekke hva byen har å fortelle, er nettopp byvandringen.
Nærkontakt med mangfold og kompleksitet
For det andre kan man gjennom byvandringen få en viss nærkontakt med byens mangfold og kompleksitet. Det gjelder for eksempel i møte med gatelivets heterogenitet: «the people on the street offered a thousand glimpses of lives like and utterly unlike mine», skriver Vivian Gornick i en av sine mange fine byvandringsskildringer fra New York. I dette ligger det videre et ikke ubetydelig element av selvterapi: “Nothing heals me of a sore and angry heart like a walk through the city I often feel denying me. To see in the street the fifty different ways people struggle to remain human until the very last minute – the variety and inventiveness of survival technique – is to feel the pressure relieved, the overflow draining off.” De fleste man møter på i byen er og forblir fremmede. Ingen har kjennskap, enn si tilgang, til alle byens sosiale miljøer. Og kanskje er det også slik at kun brokker av byens tegn- og symbolverden virkelig vedkommer oss eller taler direkte til oss.
Likevel kan man gjennom byvandringen, forutsatt at man evner å mobilisere en viss oppmerksomhet, få et visst innsyn i byens kompleks av fremmede og ukjente verdener.
Byvandringen representerer slik en svært så tilgjengelig og enkel metode for å gjøre seg kjent med byens komplekse virkelighet på. Et aspekt av dette er at gåingens rytme gir «en konsentrert oppmerksomhet som fester seg ved det vi ser og hører», slik Thomas Espedal påpeker i sin entusiastiske bok Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Byvandringen kan dermed fungere som en måte å «gjenoppvekke» byen på.
Åpner opp for nye perspektiver på byen
For det tredje kan byvandringen, som en følge av erfaringsmangfoldet den åpner opp for, gi nye perspektiver på byen. Møtet med byens mange forskjeller kan nettopp trigge forståelse av at verden, tross alt, er stor og mangfoldig. Nick Dunn sier det slik: “It is this very capacity of cities, to be continuously piquing our curiosity and inviting our inspection, that makes them so fertile for both physical and psychological exploration.” Byvandringen kan på denne måten bidra til å utvide vår forståelse av byen. For eksempel når det gjelder det forhold at byen rommer et mangfold av kulturer og måter å leve på. Eller med henblikk på at byen faktisk kan tenkes å bli organisert og utformet på helt andre måter.
Rebecca Solnit er inne på noe av det samme når hun påpeker at: “Walking shares with making and working that crucial element of engagement of the body and the mind with the world, of knowing the world through the body and the body through the world.” Her understrekes det at kroppens innsikter også må tas med i våre funderinger over hvordan vi ønsker oss at verden – og byen – skal være. Solnit minner oss slik om at økt sensitivitet overfor hvordan det er å være en kropp i byen kan føre oss på sporet av andre måter å utforme byen på.
Les også: Slik kan vi planlegge for beredskap som skaper gode hverdagsliv
Utvikler gåvennlige byer
I de senere år har byvandringer blitt gjenstand for økt interesse, blant annet som etnografisk forskningsmetodikk, som tilbud innen et voksende marked for by- og kulturturisme (inkludert arkitekturvandringer), som by- og helsepolitisk virkemiddel, og som populærkulturelt tema med en veritabel strøm av bokutgivelser. La meg avslutningsvis knytte noen kommentarer til disse to siste punktene. Én effekt av at spørsmålet om bærekraft er satt på dagsorden innen bypolitikk og -planlegging, er at man ser en voksende interesse for å utvikle såkalte gå-vennlige byer, jf. Oslos strategi for bilfritt byliv. Med Jan Gehl og New Yorks tidligere transportminister Janette Sadik-Khan som våpendragere ser Jane Jacobs visjon for et levende bymiljø endelig ut til å ha fått fotfeste innen mainstream byplanlegging.
Nye promenadestrøk, så som havnepromenaden i Oslo og New Yorks berømte High Line, inngår også i dette bildet. Dette er en utvikling som unektelig har mange positive sider, særlig knyttet til spørsmål om bærekraft og helse. Det er likevel grunn til å se nærmere på hvilke former for gåing og byvandring som med dette stimuleres, og hva dette igjen gir av kontaktflater til byen.
På sporet av hva byen er og kan være
I den forbindelse er det mye lærdom å hente for planleggere og designere fra en voksende mengde litteratur både om gåingens rike kulturhistorie og dens mange dagsaktuelle fortrinn. Nevnte Solnits bok har klassikerstatus, nyere eksempler er Laurin Elkins nevne Flâneuse og Frédéric Gros bestselgende Til fots. En filosofi om å gå. Mindre kjent er kanskje David Wagner, som har gjort stor suksess i Tyskland med sine korttekster om vandringer i Berlin. Det gjelder blant annet bøkene Nachtwach Berlin, som dokumenterer forfatterens nattlige vandringer sammen med en skilpadde, og Verlaufen in Berlin, der byens glattere og mer kommersielle etablissementer skildres like detaljert og alvorlig som hipsterstrøkenes mange alternative herligheter.
I et intervju i Klassekampen sier Wagner at det finnes et stort behov for å fortelle byen og forstå hva den er: «Det interessante er at ingen vet hva Berlin er», hevder han. Ydmykhet, åpenhet og nysgjerrighet overfor byen synes å være Wagners rettessnor. Noe kanskje noen og enhver kan ha litt å lære av. De som tror de kjenner byen godt nok fra før, får holde seg hjemme.
Vi lever i en tid med altfor stor konsensus om hva byens «herlighetsverdier» består i. Kombinasjonen av kultur, variert konsumtilbud og et visst innslag av spektakulær arkitektur, gjerne krydret med et «alternativt» tiltak à la hjemmesnekret sauna, er alt som skal til for å skape et vellykket bymiljø, synes det som.
I en slik situasjon trenger vi sårt å utvikle mer subjektive og originale lesninger av hva byen er og kan være. Nettopp byvandringen, og hva den gir av kontaktflater til byen, representerer i så måte et ypperlig utgangspunkt.
Referanse:
Artikkelen er først publisert som et bokkapittel i Eirik Stokke-Mikalsen, Espen R. Heggertveit og Simen Øvergaard (foto): «Groruddalen på tvers – Fem byvandringer», Grotto Books, 2024. Teksten er gjengitt med tillatelse fra forlaget.
Les mer om byvandring:
Marshall Berman, All That Is Solid Melts Into Air, London 1982.Nick Dunn, Dark Matters. A Manifesto for the Nocturnal City, Alresford 2016.
Lauren Elkin, Flâneuse: Women Walk the City, London 2016.
Thomas Espedal, Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, Oslo 2006.
Frédéric Gros, Til fots. En filosofi om å gå, Råde 2019.
Erling Kagge, Å gå, Oslo 2018.
Vivian Gornick, Approaching Eye Level, New York 1996.
Henrik Keyser Pedersen, «Ut og lufte padda» (intervju med David Wagner), Klassekampen, 8. jan. 2021.
Rebecca Solnit, Wanderlust: A History of Walking, New York 2000.
David Wagner, Nachtwach Berlin, Berlin 2020, og Verlaufen in Berlin, Berlin 2021.