Kaster nytt lys over Sverre Fehns verden

Tekst: Audun Farbrot, seniorrådgiver kommunikasjon ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)

– Hver generasjon, sin Sverre Fehn, sier Mari Lending, professor i arkitekturhistorie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). – Sånn er det med alle store arkitekter. De må forstås på nytt med nye blikk, og ikke minst basert på ny empiri, utdyper hun. 

Vant arkitekturens nobelpris

Sverre Fehn ble født på Kongsberg 14. august 1924. Han er eneste norske arkitekt som har vunnet den prestisjefulle Pritzker Architecture Prize, som han ble tildelt i 1997. 

Pritzker-prisen omtales gjerne som arkitekturens nobelpris, og tildeles arkitekter som har demonstrert en kombinasjon av talent, visjon og dedikasjon som har gitt konsistente og betydningsfulle bidrag til menneskeheten og de bygde omgivelsene gjennom arkitektkunsten.

Sverre Fehn er arkitekten bak en rekke viktige byggverk i Norge og utenlands, blant annet den nordiske paviljongen i Venezia, Domkirkeodden på Hamar, Arkitekturmuseet i Oslo, Norsk Bremuseum, Aukrustsenteret, Villa Schreiner og Villa Busk. 

Fehn er utdannet arkitekt fra Statens arkitektskole i Oslo i 1949, en forløper til dagens AHO. Sverre Fehn var professor ved AHO fra 1971 til 1995, og var også rektor ved AHO på 1980-tallet. 

– Fehn har betydd enormt mye, også for AHOs internasjonale renommé. Likevel er det mye vi ikke vet om Fehns virksomhet på skolen, utover minner om den inspirerte læreren foran kritt-tavlen. Fehn-jubileet vil kaste lys over nye sider ved Fehns produksjon, med vekt på det sosiale og de internasjonale samarbeidene, forteller professor Mari Lending. 

– Fehn-jubileet og AHOs samarbeid med Nasjonalmuseet gir oss anledning til å gå mer faktuelt til verks for å bli kjent med Fehn på nytt, og å oppdage nye dybder i Fehns verk, også de kosmopolitiske, sosiale og institusjonelle dimensjonene som vi vet for lite om.

Mikrohistorie om Fehns mest skattede verk

Sammen med kollega Erik Langdalen lanserte Lending i 2021 boken Nordic Pavilion, Venice. Voices from the Archives (Pax/Lars Müller), som gir oss et innblikk i et av Sverre Fehns mest kjente verk, den nordiske paviljongen i Venezia. 

Boken om Fehns paviljong i Venezia er en forrykkende, faktabasert mikrohistorie basert på tusenvis av ukjente dokumenter som forfatterne spadde opp i nordiske og italienske arkiver, et arbeid de innledet med et seminar i 2019. 

Langdalen og Lending tar for seg alt fra et vanskelig nordisk samarbeid i en kaldkrigssetting til aggregatene i betongen, og ga en helt ny fremstilling av Fehns nok mest skattede verk.


Den nordiske paviljongen i Venezia, en av Sverre Fehns mest skattede verk. Foto: Teigens fotoatelier / Dextra Photo. 

Fantasier om nordisk lys og poetisk modernisme 

Utenlandske studenter fra verden over kommer til AHO med hodet fullt av fantasier om nordisk lys og poetisk modernisme.
– De synes også det er fantastisk gøy å få innblikk i Fehns krangler om forskningsfri, eller å innse at hans verdensberømte ideer om fortiden og museer også var basert på teorier om voldelig brutalitet, forteller Lending. 

Ifølge arkitekturhistorikeren, oppfattes Fehn gjerne som en litt koselig poetisk tenker. Vi ser de samme sitatene gjentatt overalt, på alle språk, i en slags kildeløs hviskelek: Men Fehn var hvass, fryktløs og uforutsigbar, avslører hun.

Maksimen fra 1980-tallet om at museer er en «aggresjon i nuet» har ikke akkurat tapt seg i aktualitet: «Likegyldighet er det verste, harmoni er det nest verste: Det er jo ikke bare kjærlighet, det er voldsomme ting som skjer i et kjærlighetsforhold,» sa Fehn. 

Slike innsikter får klart ny relevans med museenes legitimitetskrise i vår samtid, sier Lending. 

Drømmer om komplett Fehn-bibliografi

– Jeg håper vi klarer å lage en komplett Fehn-bibliografi i løpet av jubileumshøsten, tilføyer hun. Sverre Fehn var en skribent av format, og også publikasjonene bidrar til å vise hans internasjonale horisont.

Fehn har hatt en litt merkelig skjebne sammenlignet med sine samtidige, som Jørn Utzon, Carlo Scarpa, Le Corbusier, ifølge Lending. 

– Det ville være utenkelig å skrive om Utzon eller Scarpa uten presise arkivreferanser, men det er blitt Fehns skjebne, sier Lending. 

Sammen med sine kollegaer er hun imponert over AHO-studentenes interesse for å arbeide arkivbasert for å komme forbi klisjeene, og for å forstå både bygningshistorie, psykologi og politikk. 

Fehn var i mangt Le Corbusiers rake motsetning: Le Corbusier så seg selv som et arkiv fra han var ganske ung og sparte på alt, mens Fehn var nok mer usentimental eller avslappet på sine mange forflytninger mellom kontorer på ulike Oslo-adresser, sier hun. Det har ikke gjort arbeidet lett for historikere.

Mytene om den geniale arkitekten 

– Leser man alt dette i sammenheng, kan vi ane konturene av en form for minnebasert oral-historie, muntlige overleveringer der Fehns egne uttalelser slik de er blitt forstått av folk rundt ham, på skolen, på kontoret, i hans internasjonale krets av venner og kollegaer, har dominert, fremholder Lending.

Fehn var karismatisk, og hans tenke- og talestil var ofte preget av fortellinger. Alt dette har resultert i en litt svevende og mytepreget gjengivelse av en genial arkitekt i auteur-tradisjonen, med sine triumfer og nederlag. 

Fehn improviserte, og kunne lattermildt si nærmest hva som helst – han var ikke alltid selv den beste kilden for dem som i ettertid forsøker å finne ut hva som egentlig forgikk, avrunder Lending.

MØTE MED DEN UNGE FEHN: Med suksess i Venezia. Faksimile fra Arbeiderbladet, 4. mai 1962.