Hvordan kan vi best forvalte arven etter Sverre Fehn, vår internasjonalt mest kjente arkitekt?

Tekst: Nicholas Coates, arkitekt og universitetslektor, Institutt for arkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Kurator for utstillingen «Professor Sverre Fehn».

ARKITEKTUR: Sverre Fehn er blant 1900-tallets betydelige arkitekter, den eneste nordmannen som har vunnet den prestisjefulle Pritzkerprisen og med en verksproduksjon som har hatt en innflytelse på generasjoner av arkitekter rundt om i verden. 

Fehn var også en legendarisk lærer og foreleser på arkitektskoler i inn- og utland, og han tilbrakte en betydelig del av sin produktive karriere blant studenter og kolleger i tegnesaler, auditorium, styrerom og korridorer.

Les også: Fehn i verden (artikkel i Arkitektur.no) 

Fehn begynte å undervise ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) ved begynnelsen av 1960-tallet. Da hadde han nylig hadde fullført den norske paviljongen på verdensutstillingen i Brussel (1958) og arbeidet med den nordiske paviljongen i Venezia (1962). 

1960-tallet var et travelt tiår, med mange små og store prosjekter og konkurranser i inn- og utland. Da han søkte stillingen ved AHO, hadde han nettopp arbeidet med konkurransen om Nordisk Paviljong for verdensutstillingen i Osaka (1970), og Hedmarksmuseet på Hamar var på tegnebordet.

I 1970 ble det utlyst et professorat i arkitektur ved den daværende Arkitektskolen i Oslo. Fehn leverte sin søknad 15. april 1970 og skrev:

"Til kongen,

19. mars 1971 ble Fehn utnevnt til professor på AHO med ansvar for undervisningen ved Bygg 3. I hans første semester som professor lød emnebeskrivelsen:

Undervisningen vil omfatte prosjektering av komplekse bygg. De konkrete oppgaver blir valgt ut i samråd med studentene. Studiet bedømmes på grunnlag av innleverte arbeider.

Man kunne tro at mangelen på spesifisitet i denne første kursbeskrivelsen skyldtes begrenset tid til forberedelser. Men arkivene viser at nesten hver kursbeskrivelse de neste femten årene sa nøyaktig det samme. 

Kursbeskrivelsene demonstrerer Fehns direkte og pragmatiske måte å skape rammene for sine studio. Det arkitektoniske prosjektet sto i sentrum.

Les også: Kaster nytt lys over Sverre Fehns verden

Gjennom 1970- og 80-tallet ble Fehns bygde prosjekter færre og arbeidet stoppet tidvis helt opp. Professorgjerningen var imidlertid i full sving. 

I denne perioden var Fehn også kritiker, foreleser og gjesteprofessor ved en rekke skoler som Cooper Union (Carnegie Distinguished Professor in Architecture), Arkitektskolen ved Yale University, MIT og Architectural Association (AA) i London, der han var kritiker og forleste gjentatte ganger. 

Fehns korrespondanse og CV gir konturene av hans rike nettverk lokalt og globalt, med brev til og fra arkitekter som John Hejduk, Oscar Niemeyer, Jean Prouvé, Daniel Libeskind og Norman Foster.

Da Fehn i et intervju i 1995, etter 24 år som professor ved AHO, ble spurt om hva som var det viktigste å bevare ved skolens aktiviteter, svarte han: "internasjonal kontakt". 

Når vi ved Fehns hundreårsjubileum i 2024 ser tilbake på hans arbeid og innflytelse, står vi overfor en utfordring som ikke er unik, men som er vanskelig å håndtere: hvordan forvalte arven.

De fleste later til å velge én av to veier når de skal håndtere en arv. 

Som en pendel har AHO svingt fra den ene siden til den andre i tiden etter Fehn forlot institusjonen, men søker kanskje i sin kjerne etter en tredje vei. 

Hundre år etter Fehns fødsel og nesten 30 år etter at han gikk av med pensjon, skal vi ikke være redde for arven etter Sverre Fehn. 

AHO kan hente maksimalt ut fra sin historie og samtidig kartlegge sine nye veier. Utfordringene vi står overfor i dag er andre enn på Fehns tid.

Vi kan verken praktisere arkitektur på samme måte eller bygge bygninger som han gjorde. Vi er simpelthen tvunget til å håndtere et helt annet sett av omstendigheter, realiteter og begrensninger.

I professor Sverre Fehns gjerning kan vi få øye på nyansene som fortsatt er gjenkjennelige og relevante, og feire ham for alt han har gjort både for AHO og for arkitekturfaget, både i Norge og i verden.

Vi kan beundre de tektoniske nyvinningene og de lysfylte rommene som skapes av de umulig tynne betongbjelkene i Venezia.  Vi kan lære av hans idéer om historie, transformasjon og historiefortelling gjennom hans arbeid på Domkirkeodden i Hamar. Vi kan lære om den rike detaljeringen, følsomheten og poesien i hus som Villa Schreiner og Villa Norrköping. 

Og vi kan følge jakten på nye materialer, løsninger og ideer i alle hans prosjekter og bygninger. 

Ved å romstere i arkivene på jakt etter professor Fehn bringer vi frem ny kunnskap om hans forelesninger ved AHO, hans skrifter, korrespondanse, og pedagogikk.

Det gjør det mulig å nærme oss arven etter Fehn på stadig nye måter.