Fra stengt fort til hellig rom for publikum

Tekst: Erling Dokk Holm, førsteamanuensis ved NMBU og førsteamanuensis II ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)

TRANSFORMASJON AV BYGNINGER: Jeg sitter på en benk ved en liten karpedam, inne i et fordreid kvadrat av et rom. Perforerte hvite vegger og hvitt gulv. Lyset kommer ovenfra – fra det hvite taket. Den som måtte lete etter et hellig rom for modernismen har kommet hjem.

Jeg sammenligner fotografiene av dette rommet, da det stod ferdig i 1959, med det jeg ser nå. Alt er ser så likt ut, men det er et bedrag. I den bygningen som frem til 2017 var USAs ambassade er svært mye forandret. 

Lyst på faglig oppgradering?: Ta videreutdanningsmaster i arkitekturvern

Nå heter den Ambassaden og inneholder en ny kjelleretasje, en ny inntrukken etasje på taket, tre restauranter, konferanselokaler, og kontorer. Denne deltagelsen i byens liv er imidlertid ikke ny, den er mer en tilbakevending til det USAs ambassade representerte da den åpnet.

Da var den en levende del av byen, her kunne man bruke biblioteket og ikke minst var det mulig å lytte til jazz fra den andre siden av Atlanteren. All denne åpenheten forsvant da USA ambassader ble terrormål, da ble den transformert til et befestet fort – midt i Oslo sentrum.

Les også: Kan Kvadraturen bli Oslos nye boligsentrum? Ja, det er fullt mulig.

Mer seg selv

Ambassaden er tegnet av Erno Saarinen, denne finsk-amerikanske arkitekten som var en stjerne i sin samtid. Han tegnet møbler, flyplasser, hovedkvarter for store internasjonal selskaper, kulturbygg og også to av USAs ambassader, den britiske og den norske.

Eiendomsselskapet Fredensborg kjøpte bygningen da USAs diplomater flyttet ut. De arrangerte så en arkitektkonkurranse og konkluderte med at arkitektene i LundHagem og Atelier Oslo var best egnet til å gi nytt liv til et så unikt historisk og arkitektonisk verk. 

Ikke så rart, begge kontorene har tidligere demonstrert evnen til å transformere historiske bygg der vernemyndighetene er tungt inne, og der potensialet er stort.

Ambassaden – slik den nå trer frem – er en oppdatert og perfeksjonert versjon av Saarinens verk. Det de har lagt til, ser ut som om det alltid har vært der. Det de har fjernet har alle glemt.

LundHagem og Atelier Oslo har ikke forsøkt å finte ut det grunnleggende: Saarinens bygning er en stram trekant, fire etasjer høy, med en lang, svart og rytmisk fasade som omslutter hele bygningen. Arkitektenes inngrep i fasaden mot Henrik Ibsens gate er minimale, de har gjenskapt det opprinnelige inngangspartiet, og lagt inn en dør i et av hjørnene.

Les også: Kunstsilo er helt spektakulær. Dette er en triumf!

Forestiller oss at den alltid har vært slik den er nå

Det er innvendig at Ambassaden har gått gjennom de største endringene. Uten å gå i detaljer; det som gjør denne transformasjonen så vellykket er at vi som ikke har minner av hvordan bygningen var, umiddelbart forestiller oss at den alltid har vært slik den er nå. 

Når bygningen fungerer så godt så er det fordi arkitektene ikke har omfavnet nostalgien, men heller har tatt både sin egen samtid og Saarinen på alvor. Mye av det opprinnelige er tatt vare på, og mye av det som er gått tapt er rekonstruert, men også det nye som er tilført ser autentisk ut. 

Ja, jeg vet at restauranten Vinland er ny, men alt ved den og resten av Ambassaden gir et inntrykk av at Oslos borgere med selvfølgelighet har frekventert stedet siden det ble bygget. 

Tunge materialer, duften av soliditet, forfinede detaljer, alt ser ut som det vi innbiller oss eksisterte i nettopp 1959. Interiørarkitektene i Paulsen & Nilsen har åpenbart studert tv-serien Mad Men.

Les også: Arkitektur er forvandlingens kunst

Gjenbruk er godt for sjelen

Ambassaden var en av tre finalister i konkurransen om Oslo Bys Arkitekturpris, og også de to andre finalistene var fremragende. Alle tre har til felles at gyver løs på bygninger og steder som har utspilt sin rolle.

Gjennom å omdanne, bygge på, lirke og lure, oppnår samfunnet en rekke goder: det blir mindre utslipp av klimagasser, eldre bygninger bevares og tidsdimensjonen i våre bygde omgivelser blir tydeligere. Slik blir også byene og stedene våre mer humane og mer interessante.

I slike prosesser må håndverkere, arkitekter, landskapsarkitekter, interiørarkitekter, ingeniører, antikvarer og andre rådgivere arbeide med uforutsigbare størrelser. I Ambassaden har de overprestert.

Det er bra, fordi det er her fremtiden finnes. De aller fleste bygningene i vårt land vil stå også om 100 år. De vil bare være noe helt annet – og noe ganske likt.

Referanse: 

Artikkelen er publisert som anmeldelse i Aftenposten 10. oktober 2024 med overskriften «Fremtiden finnes her». 

Vi hører gjerne hva du synes: 

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no