Kunstsilo er helt spektakulær. Dette er en triumf!

Tekst: Erling Dokk Holm, førsteamanuensis ved NMBU og førsteamanuensis II ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)

ARKITEKTUR: Den ligger der, den gamle kornsiloen. Kaien Odderøya er ikke lenger åstedet for lasting og lossing, men heller for kultur, kunst, servering og boliger. Siloen hadde lenge ventet på en ny skjebne. Og nå er den her.

Resultatet er helt spektakulært.

Les også: Arkitektur er forvandlingens kunst 

På plass i en ny bydel

Kommer man gående fra Kristiansand sentrum og ut mot Odderøya, er det tydelig at denne dovne byen ved Otras utløp ikke har gitt opp kampen mot forglemmelsen.

Først treffer du Fiskebrygga, utviklet på 1990-tallet: Et lavmælt og moderat nostalgisk trehusstrøk som huser restauranter og kontorer. For 12 år siden sto Kilden – Kristiansands store konserthus – ferdig. Det er hyperfotogent, har storartet akustikk og er en publikumsmagnet. Naboen er den store hvite siloen. Sett fra utsiden er den nesten like vakker som den alltid har vært – siden 1935.

Det er kanskje ikke så rart at siloen, etter en utvidelse allerede i 1939, fikk en høythengende arkitekturpris. Arkitektene Arne Korsmo og Sverre Aasland står bak. De er mest kjent for å ha tegnet mange interessante, funksjonalistiske eneboliger i mellomkrigstiden. Her var de like gode.

Nå er heller ikke Kunstsiloen – som er dens nye navn – siste mann på kaia. Vegg i vegg ligger et nytt boligområde som bærer det beskrivende navnet Kanalbyen. Kunstsiloen er med andre ord bare én av mange bygninger i en rekke langs fjorden. Bak denne rekken ligger en mengde andre bygninger: Kristiansands kulturskole, en overbevisende godt tegnet klatrehall, et parkeringshus, og snart kommer det flere boliger også. Det blir en ny bydel.

Les også: På sporet av Kringkastingshusets hemmeligheter

Som en katedral

Kunstsiloen er 9 etasjer høy, med ansiktet vendt mot fjorden, og tar sin selvfølgelige plass i landskapet. Fra utsiden er den forbløffende lik siloen som har stått der i nesten 90 år. Det er bra, og det har også vært planen. Bygningen har stått tom siden 2006. I 2016 ble en internasjonal arkitektkonkurranse utlyst, som Mestres Wåge Arquitectes og MX_SI Architectural Studio vant.

Juryens valg har vist seg å være godt, for dette er et godt sted for kunsten og et rikt bygg i seg selv. Når jeg trer inn i bygningen, er det som å komme inn i en katedral. Det kan virke som en pompøs beskrivelse, men jeg finner ingen bedre assosiasjon.
Takhøyden er enorm, og jeg er omkranset av silorør som er saget på langs, slik at de nå er blitt vegger i et digert rom. Over meg er det en vakker symmetrisk hvelving i betong, og mønsteret er skapt ved å skjære silorørene tvert av.

Dette store rommet har sjenerøse innslipp av dagslys, noe som gir en fin atmosfære og får den upussede rå betongen til å tre forsonlig frem. Dagslys og belysning gir et snev av varme og skaper en rolig, dempet atmosfære.

Ellers er mange andre valg underlagt silorørenes logikk. De runde formene setter premissene for trappen, møbleringen og ikke minst for selve opplevelsen av bygningens innside.

Det er fire etasjer med kunstvisning. Kunsten har fått ganske nøytrale og klassiske rom å være i, og disse rommene er alle bygget rundt selve silostrukturen. Å gå fra rom til rom blir nesten automatisert. Utstillingene kan slik enklere kurateres. Kunsten tjener stort på denne indre logikken.

Så er det 4. etasje. Her regjerer Marianne Heskes to kunstverk – Gjerdløa i sin originale form og Gjerdeløa i en avstøpning i syntetisk harpiks. Dette er en unik estetisk erfaring. Ikke bare passer denne kunsten inn i Kunstsiloen, den forsterker den – og vice versa. Stor arkitektur har nettopp denne egenskapen – den blir bedre når dens funksjon settes under press.

Klar for kompetanseløft?: Videreutdanningsmaster i arkitekturvern

Vakker da, vakker nå

Siloen var vakker lenge før den ble fylt med kunst. Når jeg ser på fotografier fra 1939, blir jeg slått av hvor nydelig bygningen er. Ja, det er en bruksbygning, men like fullt er proporsjonene perfekt balansert. Den markante kontrasten mellom den strengt rektangulære basen og selve silorørene – runde som de er – går opp i en høyere funksjonalistisk grammatikk, og silorørene skaper umiddelbart assosiasjoner til orgelpiper.

Det er kanskje ikke Gud som spiller – men noen spiller. Kanskje Le Corbusier, den fransk-sveitsiske arkitekten som på 1930-tallet nettopp trakk frem at kornsiloer også bør være arkitektoniske spydspisser. Transformasjonen – både som ingeniørarbeid og arkitektur – er i tråd med dette mandatet.

Kunst, løgn og sosiale medier

Av en byggesum på 700 millioner kroner har Nicolai Tangen tatt den største regningen, så har staten tatt den nest største. Kristiansand kommune og Agder fylke har bidratt direkte med 70 millioner kroner. Fantastisk, ville de fleste mene, men i Kristiansand er kunsthat og høyrepopulisme rett under overflaten.

Facebook tok fyr da prosjektet ble lansert. Noen ekstremt høylytte stemmer la Kunstsiloen for hat. Nå bør de komme på besøk – for dette er en triumf. Kristiansand har landets kanskje beste bygning viet til kunst.

Dessuten trenger Sørlandets hovedstad Kunstsiloen. For uansett hvor hyggelig det er i Markens, så er Kristiansand underutviklet. Hans Jacobsen Schiørts tegnet byplanen i 1642, og siden den gang har store deler av veksten involvert nedbygging av natur utenfor bykjernen for å oppføre eneboliger og rekkehus.

Les også: Uten disse grepene ville ikke Arendalsuka fungert

Ja, Kristiansand har Dyreparken, Kaptein Sabeltann, et dårlig fotballag, en ferge som går til Danmark, Palmesus, en fin strand, et universitet, et prima teater og en salt kyststripe. Men den har også sine mangler – som også lar seg avlese i statistikker over utenforskap, sysselsetting med mer.

Så byen bør vokse. Den bør bli mer interessant og mer attraktiv. Den kan vokse nettopp gjennom å utvikle en mer avansert tjenesteøkonomi, der kunst og kultur er viktige tannhjul. Denne veksten kan skje på tidligere industritomter. Kunstsiloen er mer enn bare god arkitektur, den er god samfunnsbygging. Og ikke minst er den en metafor for Kristiansands fremtid; lykken ligger i transformasjon.

Referanse: 

Artikkelen ble først publisert som arkitekturanmeldelse i Aftenpostens nettutgave 8. mai 2024 (bak betalingsmur) og i papiravisen dagen etter.