Tekst: Audun Farbrot, seniorrådgiver kommunikasjon ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

KUNST SOM ARKITEKTUR: Som professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) underviser Victor Plahte Tschudi i arkitekturhistorie i perioden fra 4000 år før kristus og frem til år 1850. 

– Den store utfordringen består i å få historien til å virke relevant i dag, både for meg og for studentene. Historien må fungere i sin samtid, erklærer Plahte Tschudi. 

Den utfordringen deler arkitekturhistorien med kunsthistorien. 

–Kunst og arkitektur har alltid vært nært forbundet med hverandre, hevder arkitekturprofessoren.

Undervisning i arkitekturhistorie skjer først og fremst gjennom og ved hjelp av bilder som omformer arkitekturens masse og volum til to dimensjoner.

Les også: Graver frem arkitekturhistorien på Henie Onstad

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Seljefløyten, Christian Skredsvig. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Arkitektur i miniatyr 

Victor Plahte Tschudi har sammen med Caroline Ugelstad og Øystein Sjåstad vært kurator for utstillingen «Christian Skredsvig – mot det moderne» som åpnet dørene 8. november 2024 på Henie Onstad Kunstsenter og vises frem til 2. mars 2025. 

– Å kuratere en utstilling, det vil si å organisere bilder i rom med farger, illusjoner, historier og visuelle effekter, er på mange måter en arkitektur i miniatyr, fremholder Plahte Tschudi. 

Plahte Tschudis interesse for Skredsvig ble for alvor vekket av brev som maleren hadde skrevet til hans tippoldefar. Brevene fungerte som en innføring i prosessene som skapte kunsten. 

AHO-professoren gikk helhjertet inn i arbeidet med å utforske Skredsvig gjennom brevene og alt annet han kunne finne. Det har materialisert seg i bøkene «Brevkunstneren» og «Roma bygget i bilder». 

Les også: Arkitektur er forvandlingens kunst 

Ser på Skredsvig med nye øyne 

I år er det akkurat 100 år siden maleren Christian Skredsvig (1854-1924) døde. Det har fått Henie Onstad Kunstsenter til å slå på stortromma for en maler som til nå ikke har vært regnet som noen typisk representant for det moderne.

Hvordan gjøre Christian Skredsvig relevant 100 år etter sin død, og det endog på et kunstsenter som skal være en spydspiss for det moderne? 

- Sammen med mine to medkuratorer har jeg sett på kunstnerskapet til Skredsvig med nytt blikk og fått til en ny vri. Vi har tematisert utstillingen som en overgang fra 1800-tallet til det moderne, sier Plahte Tschudi.

I sin lærer- og professor-gjerning på AHO utforsker han beslektede temaer. – Det har en umiddelbar overføringsverdi. 

I arbeidet med å se på Skredsvig med nye øyne, kunne de tre kuratorene velge og vrake i Skedsvigs produksjon for å tematisere det moderne hos maleren. 

- Christian Skredsvig befant seg i grenselandet mot det moderne, alle impulsene var der. Han var god venn med mange av de som tok spranget helt over i det moderne. Men, i tittelen «mot det moderne» ligger det også en dobbel betydning, - en som stritter imot modernismen.

I det følgende lar vi Victor Plahte Tschudi presentere utstillingen «Christian Skredsvig – mot det moderne» med egne ord. 

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Victor Plahte Tschudi (helt til venstre) holder åpningstale for utstillingen Christian Skredsvig - mot det moderne på Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Julie Hrnčířová (Studio Abrakadabra) / Henie Onstad Kunstsenter.

«Christian Skredsvig – mot det moderne», åpningstale

Tekst: Victor Plahte Tschudi, professor ved Institutt for arkitektur, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Utstillingen heter Christian Skredsvig – mot det moderne. Tittelen rommer tilsynelatende en motsetning. Det moderne forbinder de fleste med impresjonisme, ekspresjonisme, kubisme – med Monet, Munch, og Picasso – med en kunst som blottstiller maleriets egne bestanddeler.   

Skredsvig derimot forbinder vi med kyr gressende på solfylte enger, stille tjern hvilende i aftengløden. Med Seljeføyten og Sankthansaften.

Men det moderne var ikke et plutselig brudd, men en serie finmaskede overganger. Og Skredsvig blottstiller disse overgangene mer enn noen. Variasjonen av motiv, uttrykk, og penselføring utgjør et nøste som vi vil vikle det moderne ut av.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Christian Skredsvig malte vannliljer før Monet. Motiv fra Dælivann, ca. 1890. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

Kappmalte med Munch, malte vannliljer før Monet

Skredsvig som moderne har vi skilt ut i ulike seksjoner. Dere vil møte suksessmaleren som triumferte på salongen i Paris, datidens viktigste kunstmønstring, der Skredsvig et år også vant kunstens Oscar – gullmedaljen. 

Utstillingens spektakulære innlån viser hvordan han det ene året stabler inn i lerretet dynger av snø, med grove strøk, og det neste pensler ut den dirrende franske sommeren, som om han malte på porselen. 

Vi sier ikke rett ut at han var impresjonist og ekspresjonist. Men Skredsvig malte vannliljebilder før Monet og han kapp-malte med Munch da de begge campet på Rivieraen. Hvem som inspirerte hvem, lar vi være opp til dere å vurdere. 

Mot det abstrakte

Sommeren 1886 bodde Skredsvig og fem malervenner på gården Fleskum i Bærum. Men den såkalte «Fleskumsommeren» handlet ikke bare om å male «aftentimernes dvælende fred». 

La dere gjerne forføre av alle de praktfulle sommernattsbildene, men ikke for lenge. For andre bilder viser at kunstnerne samme sommer eksperimenterte med lysvirkninger og penselstrøk på måter som peker mot det abstrakte.

Markedsfører av egen kunst

Skredsvigs er moderne på mange måter. Maleriet Jupsjøen fanger øyeblikkets ro med en fisker i en pram på innsjøen i skumringen. 

Men når dere om en stund står omringet av syv identiske versjoner av dette øyeblikket, der bare formatet skiller, kikker vi en dreven markedsfører av egen kunst i kortene. 

Hvis dette virker provoserende - ja, da har vi oppnådd akkurat hva vi vil. 

Iscenesettelsen av et jeg

Nei, man gjenkjenner ikke ett program hos Skredsvig, men heller mange identiteter. Skredsvig var møllersønnen fra Modum som ble verdensmann i Paris. Slike brå rolleskift i livet var han selv den første til å iscenesette. 

I sine selvbiografiske romaner slo Skredsvig gjennom som forfatter samtidig som han ga sitt eget «jeg» en form. Han fant seg selv opp i litteraturen. Det er i sannhet moderne. 

Identiteten forble unnslippende og omskiftelig – kanskje også for Skredsvig selv. Serien selvportretter har nemlig én ting til felles: ingen synes å avbilde samme mann.

Samtidig synes alt å være selvportrett. Vi er ikke enig med Gerhard Munthe som skrev at Skredsvig synes å ha lærdommene utenpå seg. Lærdommen var det eneste han hadde innabords. Det som lå utenpå var et «jeg», så sitrende fremme i dagen at det er penslet ut i omtrent hvert eneste bilde. 

Det gjør Skredsvig ikke bare moderne, men også elskelig. 

Referanse: 

Victor Plahte Tschudi: «Christian Skredsvig – mot det moderne», tale ved utstillingsåpningen 7. november 2024. 
 

Vi hører gjerne hva du synes: 

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no