Olympisk feiring av bykultur

Tekst: Rainer Stange, professor i landskapsarkitektur ved Institutt for Urbanisme og landskapsarkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og partner i Bokemo.

KOMMENTAR: Franskmennene og pariserne har tatt lekene tilbake etter mange kjedelige OL inne på en tribune i land og byer med demokratisk underskudd. 

Det er første gang i et sommer-OL at åpningsseremonien ikke blei holdt inne på en arena. Det er helt utrulig og fantastisk å bruke den franske hovedstaden som ramme rundt lekene, og som feirer bykulturen på en så glitrende måte. For en byanalyse vi har vært vitne til!

Det er så herlig å se åssen franskmennene bruker sitt språk og sin kultur. Det er samtidig så deilig å slippe den vanlige angloamerikanske dominansen. Veldig dårlig og skuffende norske kommentarer av reporterne på NRK forresten. Det må jo gå an å få noen som kan et minimum av fransk og har kjennskap til Paris.

Det var nesten ikke et ord om byplan, arkitektur og hagekunst. Vi har noe å lære av franskmennene der, siden kulturen langt på vei er språket. 

Jeg kommer aldri til å glømme åssen den olympiske ilden ble frakta fra metrostans gjennom katakombene, fra springing og hopping på byens berømte sinktak til tenning av den olympiske ild i Tuileriehagen. 

Og flåten med båter med alle deltakertruppene nedover Seinen. Og stålhesten Zeus med mystiske rytter galopperende på vannet.

Så kreativt, så vakkert. 

Les også: Hva befinner seg under kumlokket? Det kan få store konsekvenser for endringer vi gjør på overflaten

A​rtikkelen fortsetter etter bildet.

Langs Seinen, det viktigste landskapsrommet i Paris. Foto: Rainer Stange.

Hymne til kjærligheten

Hele verden holdt pusten og ikke et øye var tørt med Céline Dions «L’hymne à l’amour». Kledd i en skreddersydd Dior-kjole med perler og paljetter framført fra sjølvaste Eiffeltårnet med Seinen bak. Herrigud, kan det bli bedre!  

Jeg har tenkt på det før at hvis jeg skulle destillere Europa, så får vi Frankrike, og hvis vi destillerer Frankrike får vi Paris. Hvis vi deretter lager én sang ut av Paris så trår Edith Piaf fram: «Hymne til kjærligheten», som hun skreiv til sin elsker og sitt livs store kjærlighet, den franske bokseren, Marcel Cerdan, én måned før han ble drept i en flyulykke på vei fra Paris til New York for å møte henne.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Langs Seinen, med Notre-Dame de Paris i bakgrunnen. Foto: Rainer Stange.

Det viktigste «byrommet» i Paris er allikevel Seinen. Skjønt byrom? Vi snakker vel om et landskapsrom, siden Seinen introduser geografi, geomorfologi, klima og hydrologi inn i den tette murbyen. 

Gjennom flere hundre år er parkene lagt ned til eller langs Seinen, for det er så deilig med vinden i håret fra Atlanterhavet, sola i ansiktet fra sør og la blikket gli over de grønne trekronene langs det glitrende vannspeilet i elva.

Hele Seinen er én stor parkopplevelse. Men Seinen er demt opp med sluser og gjort om til ei industrihavn. De siste 100 åra har det vært forbudt å bade her, og vannkvaliteten har ikke vært tilfredsstillende.

Det er tre store kilder til forurensningen: utslipp fra jordbruket, tungmetaller fra industrien og kloakk ved regnskyll. Alt ender jo i den Engelske kanal og til slutt i Nordsjøen. Et omfattende prosjekt på 1,4 milliarder euro har derfor vært å modernisere renseanlegga slik at alt vann går gjennom kjemikalier og ultrafiolett lys for å drepe bakterier. Fra 2025 og utover skal det anlegges 23 nye badeplasser i byen. For hvert år blir Seinen 1 % reinere. 

Her har kommunene rundt Oslofjorden noe å lære.

Lyst på kompetanseløft?: Videreutdanningsmaster i urbanisme
 

Hemmelig badeplass

Inntil de store badeplassene er på plass, har jeg finni meg et «hemmelig sted» under hengepilene på spissen på den vesle parken Square du Vert Galant, Skjørtejegerens plass, på hovedøya Île de la Cité.

Her er det anlagt noen trinn av granitt ned i vannet fra før det blei forbudt å bade. Jeg bretter sammen tinga mine og legger nøklende og mobilen i skoa halvveis ned i trappa. Så lurer jeg meg ut i det lunka elvevannet, siden det enda er forbudt å bade og for ikke å lage for mye oppsikt fra turistene, og jeg tar noen forsiktige tak blant elvegras, glass-skår og båter.

Les også: Uten disse grepene ville ikke Arendalsuka fungert

Etter en slik åpning av de olympiske leker kunne ikke åpninga av de paralympiske leker heller være dårligere. Vi går derfor rett inn i hagekunstens historie: Magikeren av rom, landskapsarkitekten André le Nôtre (1613-1700) var «gartneren» til solkongen Ludvig XIV (1638-1715). Kortversjonen er at det oppstod et sterkt vennskap mellom de to, og de fulgte hverandre gjennom hele livet, helt til Le Nótre døde 87 år gammel, som var en høy alder i år 1700.

De to stod for moderniseringa av slottshagen Tuileriene, åpna for publikum i 1667 med forlengelsen av Avenue des Tuileries, nå Avenue des Champs-Élyseés, hovedgata i byen. Det «nye» navnet henviser til de elysiske sletter, som henviser til et lykkelig sted ved jordas ytterste grenser, altså utenfor byen på 1600-tallet. 

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Se til Paris, byen som har revolusjonert hvordan et sommer-OL kan arrangeres. Foto: Rainer Stange.

Concordeplassen utafor slottshagen ligger i dreiepunktet til denne byaksen og til Alexanderbrua over Seinen, så plassen er navet i byen, og her stod altså åpningsseremonien for de paralympiske leker. Det er interessant å se at de hagekunstneriske strukturene fra 1600-tallet har lagt premisser for byutviklinga i århundra som har fulgt etter, og at de er så godt egna til å romme de aller største folkefestene på jorda.

OL har endra Paris og pariserne. OL har tatt bort mye av den negative spenninga i byen. Det er blitt en annen følelse når en kommer ut av Hallene, den største stasjonen i byen. Folk er stolte og mer fornøyde.

Vi kan alltid diskutere om et slikt arrangement lønner seg, Men OL i Paris har skapt en ny giv som peker framover. Det har samla franskmennene og pariserne.

OL i Paris er en seier for bylivet og bykulturen, og derfor også stor seier for demokratiet i Europa.
 

Referanse: 

Denne artikkelen er først publisert som kommentarartikkel i fagtidsskriftet Arkitektur 19. september 2024.  

Vi hører gjerne hva du synes: Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no